Kjærlighetens makt

«Gjennom hele historien med Gud og menneskene går kjærligheten som en livgivende strøm; som kraften som skaper, holder i live og skaper nytt. Som bærer gjennom mørket, som gir trøst og håp. Også til oss, der vi er nå», skriver biskop Herborg i sin påskekronikk.

Vi er inne i en påske som har fått et annet preg enn vanlig. Forsiktighet, vaske hender, holde avstand. Vi spør oss: «Kan min vennlighet bli farlig for andre? Drar jeg smitten med meg?»

Vi blir engstelige for å komme for tett på. Noen blir værende inne. Mange kjenner på at de er blitt mer alene, selv om vi på mange vis prøver å vise omtanke for hverandre.

Et virus, en liten, usynlig organisme har snudd opp ned på det vanlige livet for oss. Vi opplever at vårt gode, trygge samfunn også er blitt et farlig sted. Samtidig opplever vi kjærligheten: alle som vil bidra. Alle som bryr seg om, og som ønsker å ta vare på hverandre. Alle som går på arbeid og tar sitt ansvar i den finstilte mekanismen som Norge er. Helsepersonale, butikkmedarbeidere, renholdere, alle som arbeider i varehandel, matproduksjon og transport – for å nevne noen.

Nye bekymringer har oppstått, for egen arbeidsplass eller økonomi. Trøndelag har omtrent 10% arbeidsledige nå, og mange spør: Hva blir det til med oss nå? Hvor går veien videre for oss? Når tar dette slutt? Alt dette har vi ikke svar på. Vi kan ikke gjøre annet enn å leve her vi er, ta hensyn til hverandre, være med på den felles innsatsen for å skjerme flest mulig for smitte – og de mest sårbare for livsfare. Vi gjør dette i nestekjærlighetens og omsorgens navn. Alle mennesker har samme verdi, og bør ha samme mulighet til å overleve. Og når vi lar ettertanken synke inn: I mange land er situasjonen mørkere: Vi har myndigheter vi kan stole på, vi har et vel fungerende helsestell, vi har vann og såpe til å vaske oss, og trygghet.

Og nå er det påske. En påske hvor livet må innrettes annerledes enn vanlig. I omtanke for andre. Det meste er stengt ned. Kino, teater, idrettsarrangement – ja til og med gudstjenestene er avlyst. Kirkebyggene er stengt for oss – i kirkas viktigste høytid. Og slik må det være i år – i solidaritet med hverandre. Selv om kirkehusene nå er stengt, er kirka, fellesskapet, åpent og tilgjengelig for oss: Det finnes noen å snakke med. Det finnes noen som kan be for oss eller sammen med oss. Vi kan kjenne på samhørighet gjennom å oppleve gudstjenestene på tv, radio eller sosiale medier. Ord, bønner og sanger som kanskje kan få en dypere betydning for oss nå og bringe trøst og håp. Som kan være lys for oss i det som oppleves som ei mørk tid.

De opplevde nok at livet var på det mørkeste, de tre kvinnene som hadde dristet seg ut en tidlig morgen. Gjennom de siste dagenes opprivende og forferdelige hendelser var deres verden snudd helt på hodet. Folkemengdens forventninger til Jesus fra Nasaret som snudde til hat og drapslyst, sviket fra en av de betrodde tolv, og de andre disiplene som skjulte seg i frykt og feighet. Den fornedrende og smertefulle henrettelsen. Mørket midt på dagen: hvordan skulle de forstå alt dette? Det er når det er som mørkest, at morgenen gryr. I mørket, i det stille, gjenoppretter Gud livet. Når sollyset flommer over gravhagen denne morgenen, lyser den på en liten flekk av jorda hvor det har hendt ting som aldri har skjedd før, og som for alltid forandrer verden. Der det ikke lenger var håp, skjedde det noe nytt, noe skremmende annerledes. Det utrolige inntraff, det som var altfor usannsynlig til å være sant. Nå var altså grava tom, og han som lå der, har ikke bruk for den lenger.

Gjennom påskefortellingens veldige drama er det ett ord som går igjen: Kjærlighet. Guds kjærlighet, som gjør at Gud forbinder seg med vår verden. Guds kjærlighet vandret mellom menneskene, og ga menneskene han møtte, håp og ny verdighet. I vår fragmenterte og urolige verden hvor vi leter etter mening og sammenheng, kommer Jesus og hjelper oss å sette bitene av våre liv sammen. Jesus møter oss her og nå, og gir oss tilbake det håpet vi trodde var tapt. Vi lever i forsoningens og nyskapelsens tid- og kjærligheten har vist seg å være sterkere enn døden. Den har et navn og et ansikt: Jesus Kristus, den oppståtte.

Gjennom hele historien med Gud og menneskene går kjærligheten som en livgivende strøm; som kraften som skaper, holder i live og skaper nytt. Som bærer gjennom mørket, som gir trøst og håp. Også til oss, der vi er nå.

Velsignet påske – tross alt!

------------

Kjærlighetens makt

Les også tekster fra prester i Niaros i rekka «Ord til trøst, tro og håp»:

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Chrome

Firefox

Safari