Duen symboliserer fred, håp og ånd
I Bibelen møter vi duen allerede i fortellingen om Noahs ark. Noa sender en due ut for å undersøke om det var blitt mindre vann på jorden. Da duen kom tilbake med et frisk oljeblad i nebbet skjønte Noah, at det var håp.
Les på bibelen.no (1. Mosebok kapittel 8)
I Det nye testamentet opptrer duen i beretningen om Jesu dåp. Når Døperen Johannes har døpt Jesus, åpner himmelen seg og Den hellige ånd daler ned over ham i skikkelse av en due. Samtidig lyder Guds røst fra himmelen: "Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede."
Les på bibelen.no (Lukas 3,22)
I mange kirker henger det en due over prekestolen for å symbolisere at Gud er til stede i sin ånd når evangeliet forkynnes.
Ilden varmer, opplyser og forvandler
I Bibelens fortelling om pinseunderet leser vi at folk opplevde Den hellige ånd som ild: Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
Les på bibelen.no (Apostlenes gjerninger kapittel 2).
Ilden varmer og lyser. Den hellige ånd beskrives som et nærvær av Gud som gjør hjertet levende og varmt. Den hellige ånd forstås også som den som skaper og opplyser troen i mennesket.
Vinden blåser hvor den vil
I en samtale med Nikodemus sammenligner Jesus ånden med vinden. Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Man ser og merker altså virkningen av Ånden. Men Ånden selv kan man ikke se eller holde fast.
Les på bibelen.no (Johannesevangeliet kapittel 3)
Pinsefortellingen i Apostlenes gjerninger forteller at folk hørte lyden av vind ved Den hellige ånds komme: Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.
Les på bibelen.no (Apostlenes gjerninger kapittel 2).
Pinsens liturgiske farge er rød - blodets, åndens og ildens farge.