Prekentekst - Johannes 16,16-22

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

 «Om en liten stund» - når Jesus blir borte for oss

Det er en klassisk samtale:

«Tok fødselen lang tid eller?»

«Ja, fytte rakker’n jeg var helt utkjørt. Ikke søvn, vondt i korsryggen, endeløs venting.»

«Hva med kona di da?»

«Nei, tror det gikk ganske greit med henne. Ungen kom nå ut etter hvert.»

Ventende fedre – og sikkert noen mødre – er skeptisk til begrepet «en liten stund» når det gjelder fødsel.

Hva er dette mellomrommet i påvente av «om en liten stund»?

Påsketiden i kirka er en rar tid. Vi feirer Jesu oppstandelse – men stadig så dukker det opp tekster hvor Jesus begynner å snakke om sitt fravær.

På ett nivå handler det om det «lille mellomrommet»: langfredag til påskedag. Vi lever på den andre siden av det, vår engstelse er ikke den samme som disiplenes.

Men samtidig lever vi i det «store mellomrommet» som også evangelisten Johannes’ sine lesere gjorde det: vi lever i tomrommet etter Kristi himmelfart som vi markerer om halvannen uke.

Og så lever vi alle med våre egne mellomrom, både disiplene og vi – tider i livene våre da Jesus er skjult for oss.

Når Jesus så eksplisitt tematiserer at han skal bli borte for oss, hva vil han med det?

Da Gud ble ateist – hvordan Jesus levde med Gudsfraværet

Det som fascinerer meg hver gang med påskedramaet, er at Jesus aldri bare underviser andre om saker og ting – han kjenner det på sin egen kropp. Det er ikke bare disiplene som skal føle seg forlatt – Jesus selv skal kjenne at Gud blir borte for ham.

Hvordan taklet Jesus det? Kan vi lære noe av de siste døgnene til Jesus da han opplevde fraværet fra Gud? 4 ting: 1.) Tørre å innse problemet. 2.) Orke å  huske. 3.) Våge fellesskapet. 4.) Fortsette å spørre.

1.) Tørre å innse problemet

Han begynner som AA: det første steget er å innse at man har et problem. Jesus er nådeløst ærlig med disiplene. Noe kommer til å skje, og det kommer til å skake dere dypt. Dere må ta det på alvor.

Det er skummelt å sette så ærlige ord på livet. Vi har litt ulik personlighet på dette punktet, men jeg tilhører i hvert fall gruppen som synes det er greiest å late som ting er ok, gå og hangle så lenge som mulig, enten det er snakk om helsa vår, relasjonene våre, bilmotorer. Jeg tenker som regel at den nye lyden under panseret bare er motorens måte å si til meg: «Jeg setter pris på deg som sjåfør og i dine valg av radiostasjoner. Jeg gleder meg til mange, mange flere mil sammen.»

Men Jesus tør å kjenne etter hvordan han virkelig har det, og han tør å dele det med disiplene. Han sier: Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg! (Matteus 26,38) Og det samme vil nok skje med alle hans etterfølgere, og det er det viktig å ta på alvor.

Hva er det som kan gjøre at Gud blir borte for oss?

Det kan være plutselige hendelser: sykdom og død. Bibelen viser hele tiden et helhetlig menneskesyn: kropp, sjel og ånd henger sammen. Hvis noe skjer med kroppen vår, så vil det påvirke oss, også troen vår. Troen lever ikke beskyttet og uberørt i et eget bankhvelv dypt i oss.

Eller oftere kan det skje at Gud bare fader ut, gradvis. Kirkefedrene snakker om acedia, en slags trøtthet, en troens midtlivskrise. Det som startet som en forelskelse med stadige kjærlighetsbrev på overraskende steder, er blitt til kommunikasjon bestående av lapper på kjøkkenbordet: «Husk å ta ut matsøpla! Jeg kommer hjem etter at du har lagt deg.»

Noen kan bli skuffa over troens fellesskap, over menigheten. Enten at det ble for snevert, med stadige krav om innsats – eller at det ikke var annerledes nok, det ble bare et slags åndelig softis-strø oppå en livsstil til forveksling lik enhver annen. Eller at en sekulær kultur langsomt tæret på troens frimodighet.

Jesus forbereder oss på at dette kommer til å skje på et eller annet vis, men at det ikke trenger å være grunn til panikk. På samme vis som kroppen sender ut signaler når helsa skranter, så er det viktig ikke å fornekte symptomene eller prøve å døyve dem – men å ta dem på alvor som signaler og spørre hva det kommer av.

2.) Orke å huske

Jesus tør å være ærlig om egne erfaringer, fordi han vet at de må tas på alvor – men samtidig at de ikke nødvendigvis er siste ord i saken.

Slik forfulgte de også profetene før dere. (Matteus 5) Andre har vært der før, og de fant veier videre. Jesus sier til disiplene: «Også dere er engstelige nå…» - men det kommer mer.

Sorg og fortvilelse kan frata oss forventning om fremtiden, men de kan også frata oss fortiden på et vis. Etter at noen er død, så kan noen sørgende med forferdelse fortelle at de klarer ikke å huske hvordan han eller hun de hadde delt så mange år med, så ut. Minnene viskes ut. Eller ved et samlivsbrudd så kan noen fortelle at de husker ikke hvordan de noen gang var glad i hverandre. Parterapeuter prøver nettopp derfor å få folk til å prøve å huske hva de egentlig likte ved hverandre i utgangspunktet. Men mange er for sårede til at de orker å grave i minnet på den måten.

Sånn kan det oppleves med Gud også. Ikke bare blir Gud borte, men man begynne å lure om han noen gang var der.

Men Jesus orker å huske tilbake, ikke bare i eget liv, men som del av den store fortellingen. På vei ut i forlattheten i Getsemane, synger han lovsangen sammen med disiplene under påskemåltidet. Han synger fra Salmenes bok og deler ordene til de som har gått foran ham, til de som også kjente seg forlatt, men som sier: «Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land. Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger.»

3.) Våge fellesskapet

Jesus hadde Salmenes bok og Israelsfolkets lange historie. Og han hadde disiplene rundt seg. For å orke å minnes hva Gud har gjort før, så tror jeg man må som Jesus se seg selv som del av et stort fellesskap som strekker seg gjennom tid og rom, men som også er nært og konkret.

Men samtidig er det ofte nettopp fellesskapet som er det mest smertefulle. Vi har sår som gjør så vondt at vi kan ikke risikere at noen kommer nær dem. Vi trekker oss unna.

Det fascinerer meg at Jesus helt til det siste så seg selv som del av fellesskap, selv når han opplevde så mye svik og skuffelse. Han ba med seg de tre nærmeste til å våke sammen med ham i Getsemane; han ba på korset: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»; han fortsatte å skape fellesskap rundt seg og sa til Johannes og sin mor Maria: «dette er din mor, dette er din sønn».

Jeg håper at Holmlia menighet kan være et fellesskap for hverandre også når vi opplever at Gud blir borte for oss. Et sted hvor det går an å snakke ærlig om hvordan ting er akkurat nå. Men også et sted hvor det går an å minne hverandre på ting som har skjedd før.

4.) Fortsette å spørre

Og også at det er et sted hvor vi sammen kan fortsette å spørre. Jesus gir uttrykk for den dypeste forlatthet på korset. Noen har kalt det for øyeblikket da Gud ble ateist. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men det som igjen og igjen fascinerer meg med Jesus (og med klagesalmene i Bibelen) er hvordan han roper ut sin fortvilelse, men samtidig at fortsetter å spørre. Det føles som å rope ut i det store mørket, men han fortsetter å slynge ut spørsmålene.

Altfor ofte tør vi bare stille de spørsmålene vi allerede tror vi har svar på. Men sånn er ikke kristen tro. Som det står hos profeten Habakkuk:

Nå vil jeg stå på vakt,
          stille meg på muren og speide
          for å se hva han vil si til meg,
          hvilket svar jeg får på min anklage.

Risiko og overraskelse

Hvorfor må det være sånn? Hvorfor må Jesus bli borte for disiplene før han kommer tilbake til dem? Hvorfor må det være engstelse før fødselen? Hvorfor må det være «en liten stund» - eller «en skikkelig lang stund» som det ofte føles som?

Jeg vet ikke. Men det aner meg at Jesus tar en kalkulert risiko ved å bli borte for disiplene, og at den risikoen hører til kjærlighetens natur. Kjærlighet må innebære frihet, og frihet innebærer at den elskende risikerer å bli avvist. Og den risikoen innebærer at gleden alltid kommer overraskende på et vis.

Da jeg var med på fødsel, så var jeg i hvert fall litt klar over hvordan det hadde gått til at vi var der, og jeg hadde faktisk bladd i fødselsbøkene så jeg visste litt om hva som kom til å skje. Men når jeg faktisk stod med et levende menneske i armene så var det en enorm overraskelse. Jeg kunne umulig å kalkulert meg fram på forhånd til gleden jeg kjente.

Jesus prøver å forberede disiplene – og kanskje også oss. Jeg tror han oppmuntrer oss til å 1.) Tørre å innse problemet; 2.) Orke å huske; 3.) Våge fellesskapet og 4.) Fortsette å spørre. Men dette er ikke ment som selvhjelps-tips-og-triks som vil gi noe garantert resultat.

Kjærlighetens risikofylte språk består ikke av garantier, men av tillitsfulle løfter og overraskende gleder. Og dette er løftet til oss fra den Korsfestede og den Oppstandne: «Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Det er løftet. Så får vi se hva som skjer.