Svar:
Er du der, Gud? Hallo? Ingen lyd, ingen svar. Bare meg selv og min egen stemme. Utrolig irriterende! De fleste som ber, har opplevd dette. Det er ikke alltid at det føles som om vi har en samtale på gang når vi snakker med Gud. Det føles kanskje mer som om vi snakker til han enn med han? Samtidig blir vi stadig i Bibelen oppfordret til å søke Gud, til å be og til å snakke med han. Hvorfor det? Og hvordan vil det egentlig være når Gud snakker til oss? Hvordan kan jeg vite og høre at Gud snakker til meg? Gud har sagt at han hører oss. Han har også sagt at han svarer. Han har ikke sagt at han alltid vil svare sånn som vi ønsker. Heller ikke at han svarer med en gang eller at svaret kommer som lyn fra klar, blå himmel. Gud svarer på mange måter. Ved å gi oss fred eller nødvendig uro i hjertet, gjennom et annet menneske eller ved bibellesing. Gud får aldri nok av oss. Han vil alltid nærmere. Gud er nysgjerrig på oss. Derfor oppfordrer han oss til fortrolighet. Det er som med andre relasjoner. Pappa er fortsatt pappa selv om jeg ikke prater med han hele tiden, men vi får det bedre sammen hvis pappa vet hva jeg tenker på, hva jeg trenger, hva jeg driver på med og hva jeg drømmer om. Da blir relasjonen nærere og får mer plass. Gud ønsker plass i livene våre. Når vi gir han plass og lytter på mange måter, møter vi en talende Gud.