Litt forhistorie.
At Åssiden ved misjonsforeningens oppstart var helt annerledes enn dagens Åssiden, skal innrømmes. Det var stort sett bondegårder, en del industri og enkelte småhus, og det tok lang tid før man begynte å tenke på en egen kirke. Området hørte helt frem til 1951 til Lier, og går man langt nok tilbake i tid, var det Frogner kirke som var «hjemmekirka». Skjønt allerende fra 1744, sognet Åssiden-folk til Bragernes Kirke, til tross for at de tilhørte Lier herred.
Landfalløya kapell har for mange på 1900-tallet vært «hverdagskirka» siden den ble bygget i 1878. Mange er vi som husker marsjen, to og to på rekke, fra «Åssiaskolen» over Muusøya til kapellet til skolegudstjeneste, og mange tenker tilbake på tida da man «leste for presten» i benkene i samme kapell. Selve konfirmasjonen foregikk stort sett i Bragernes.
Etter at Åssiden ble innlemmet i Drammen, begynte bydelen å vokse. Manntallet fra 1952 viser 2500 innbyggere, i 1962 var det steget til 6000. Åssiden varrepresentert i Bragernes Menighetsråd og allerede i 1952 nedsatte menighetsrådet en komité for å vurdere den religiøse/gudstjenestelige situasjonen etter byutvidelsen. Mange tiltak kom ut av dette, blant annet pengeinnsamling, men det var først i 1961 de kommunale bevilgningene kom, både i form av budsjetterte midler og ansettelser. Ny komité ble nedsatt i 1962, som utarbeidet en «redegjørelse for forprosjekt», datert 18.03.1963.
Den nye kirken blir til.
De ville ha en ny arbeidskirke! Dette var helt nytt i vårt distrikt, og temmelig nytt i Norge. En kirke med kirkesal, menighetssal, speiderrom, kjøkken, barnehage, ungdomsrom, prestekontor og andre kontorer, alt i samme hus. Sluttsum: 2.025.000,-.
I skriv av 26. april 1967 skriver Det Kongelige Norske Kirkedepartement til Tunsberg Stiftsdireksjon angående opprettelse av Åssiden soknekall i Drammen:
«Fra den tid Kirke – og Undervisningsdepartementet fastsetter, blir Bragernes menighet i Drammen delt ved at Åssiden distrikt blir skilt ut som selvstendig menighet og soknekall.»
Dermed var det sluttført en prosess, som egentlig startet 1. juni 1951, da Åssiden ble innlemmet i Drammen og forenet med Bragernes. Tanken på egen kirke på Åssiden ble reist umiddelbart, men det tok lang tid. Private innsamlinger over mange år og kommunale bevilgninger førte til en gledens dag 10. juni 1963, da et enstemmig formannskap besluttet at kirken skulle få stå ferdig innen 5 år og de nødvendige bevilgninger ble gitt.
Nå ble det fart i sakene, kirkeringene ble aktivisert og kommunen ga en sentral og flott tomt. Arkitekter var Harald Hille og Odd Østby. Tegningene ble presentert på en vårfest på Åssiden skole til manges store forskrekkelse. Er dette en kirke? Er det dette vi har bedt og arbeidet for? Men det gikk ikke lang tid før gemyttene falt til ro, og ved innvielsen 1. oktober 1967 møtte menigheten mannsterke opp.
Den nye kirken fikk orgel fra Vestfold Orgelfabrikk. De tre kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen klokkestøperi og bærer innskriftene «Av Guds nåde», «Til Guds ære» og «Evig glade i være». Kirken fikk også det praktfulle altersmykket som heter Livets Tre. Smykket er laget i messing og rustfritt stål av Finn Kristensen, og er til både stor glede og er noe man aldri blir ferdig med å betrakte.
Et par morsomme byggtekniske fakta er verdt å nevne. Åssiden hviler jo, som kjent, nærmest på en suppe av leire. Dette erfarte byggfolkene, og de slo derfor ned 60 peler 30 meter ned, slik at kirken tår på fjellgrunn. For at akustikken i kirkerommet og menighetssalen skulle bli best med de ubehandlede teglsteinene, ble det murt inn ca. 20.000 flasker i nordveggen og området rundt orgelet. Resultatet er en fantastisk akustikk, som kommer både menighet og besøkende musikk krefter til gode.
Et av punktene som snekkerne selv framhevet rett før innvielsen som «mest interessant å arbeide med», var takkonstruksjonen i selve kirken. De var svært fornøyde, kan man forstå av intervjuer, men flate tak i et værhardt land som vårt, er sjelden vellykket. Etter ganske få år, ble det lekkasjer, noe vi dessverre sliter med den dag i dag.
Innvielse av en kirke foretas alltid av biskopen og allerede 1. oktober 1967 kunne Åssiden kirke vigsles av biskopen i Tunsberg, Dagfinn Hauge. Han sammenliknet kirken med en borg, og ikke en silo, som folk flest gjorde, og talte over salmen «Vår Gud Han er så fast en borg». Jo Bolstad ble tilsatt som den første soknepresten.
Programmet for den første uka av Åssiden kirkes liv, er representativt formenighetens liv og virke i de over 50 årene som har gått siden. Det var program hver dag, med ungdomstreff, barnetime i forbindelse med åpning av menighetens barnehage, eldretreff, skolegudstjeneste, musikkandakt og konsert, nettopp slik en arbeidskirke skal fungere.
I midten av 1980-årene, begynte menighetsrådet å drøfte muligheten for å bygge et eldresenter i forbindelse med kirken. Etter grundig forarbeid, og i samarbeid med Åssiden Sanitetsforening, Åssiden Pensjonistforening og Drammen Kommune, ble det satt i gang bygging i forlengelse av kirken, og med direkte adgang mellom byggene både oppe og nede. Åssiden Eldresenter ble innviet i 1987. Det var opprinnelig en klausul om at menighetens diakon skulle være daglig leder av eldresenteret, men dette ble omgjort etter knappe 10 år. Det fungerte ikke verken for menigheten eller senteret.
Parallelt med planleggingen av eldresenteret, kom det også en henvendelse til menighetsrådene fra kommunen om bygging av en sentralkirkegård i Skoger for alle menighetene i Drammen Prosti. Enstemmig fra alle menigheter kom høringssvarene: bygg i vei, men la alle menighetene få sin lokale kirkegård! Etter en del politisk tautrekking, ble det resultatet, og Åssiden kirkegård ble åpnet i 1991. Det ble bygget et vakkert, men provisorisk, klokketårn med en nystøpt klokke fra Olsen Nauens klokkestøperi. For å fremheve helheten i vår lokale kirkes betydning i Åssiden befolknings liv, fikk klokka til innskrift den første linjen i salmen fra de andre tre klokkene: «Alt står i Guds faderhånd» (NoS.no 308)
I 1997 fikk Drammen kirkelige Fellesråd en storslått gave fra den katolske kirken i Drammen, St. Laurentius. De skulle bygge nytt kirkebygg i Rømers Vei, og fellesrådet fikk den gamle tømmerkirken. Det ble vedtatt å flytte den til Åssiden kirkegård, bokstavelig talt flytte den. I sin helhet! (Uten grunnmur, ble den satt opp på kirkegård) En sen natt ble den løftet opp på en kjempetilhenger og kjørt fra byen og opp til kirkegården. Noen trafikklys måtte fjernes, ellers gikk det merkverdig bra. Det provisoriske klokketårnet ble revet og kirkeklokka ble flyttet til tårnet i kapellet. Innvielsen fant sted Allehelgenskveld i form av kirkekonsert. Kapellet brukes til både begravelser, vielser, gudstjenester og konserter.
Mye har forandret seg i løpet av disse drøyt 50 årene. Med ny teknikk stilles nye krav til f.eks. til lyd og lys. Alt det opprinnelige lydanlegget er skiftet ut, siste rest forsvant i 2005. Lysanlegget er også fornyet. Vinduer skiftes og tak tettes, men den opprinnelige stilen beholdes, også når det gjelder valg av materialer. Åssiden kirke er nemlig, som en av svært få moderne kirkebygg i Norge, listeført hos Riksantikvaren som bevaringsverdig, og det setter visse begrensninger for eventuelle ønsker om forandringer innvendig og utvendig.
Kirkens arbeid er det samme, selv om formene skifter. Vi er satt til å forkynne nettopp det som kirkeklokkene synger hver søndag: «Av Guds nåde, til Guds ære, evig glade skal vi være!»
Originial tekst: Kirsten Nilsen
Revidert 2022: Monica Sun Helgerud