Stig Lægdene

Jeg finner stor mening i å arbeide på ledernivå i Den norske kirke, og tror jeg har noe å bidra med, også i en eventuell rolle som biskop. Jeg mener jeg har strategiske evner og kunnskaper til å lese tiden vi lever i og fortolke kirkas oppdrag inn i vår tid, og jeg har bred erfaring med formidling. Jeg mener jeg har en teologi, holdninger og kompetanse som vil være viktig for Nord-Hålogaland bispedømme og kirka ellers.

Jeg tror jeg er en person som ser folk og bryr seg om folk, og jeg mener jeg har evne til å inspirere og gi mot og håp. Jeg har gode erfaringer med å få med meg folk og få ting gjennomført.

«Alt er naade» står det på et klede på familieorgelet, sydd av min farmor. Den radikale nåden, gitt utenfra, sammen med troen på Guds nærvær i verden, er helt avgjørende i min teologi og tro. Bønn er sentralt for meg, og jeg utfordrer i medarbeidersamtalene på punktene i ordinasjonsløftet om bønn.

Min teologi er folkekirkelig. I det ligger det at jeg oppvurderer vanlige folks tro og erfaringer. Dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelser legger jeg stor vekt på. Men ved siden av dette ble jeg tidlig påvirket av frigjøringsteologi og etter hvert feministisk teologi og ulike typer kontekstuell teologi som urfolksteologi. Klimatrussel og miljøvern er en del av denne teologien. Dette er teologiske impulser som vektlegger at Gud er til stede i en særlig grad hos de som er utsatt for urett, er marginaliserte eller fattige. Det er derfor her kirka må ha sitt ståsted. Erfaringene fra Kirkens bymisjon forsterket denne forståelsen.

Konsekvensen er at kirka må tørre å være radikal i møte med urett, både i ord og handling. I min teologi er det et dypt håp om frigjøring og en bedre verden, ei anna og ny tid. Håpet har sin grunn i oppstandelsen og rekkes til oss fra framtiden, fra Gud. Det er også der håpet en gang skal fullbyrdes.

For å oppsummere: Min teologi er det jeg vil kalle folkekirkelig, diakonal og kontekstuell.

Jeg har ledet Kirkens Bymisjon i Tromsø i en tidlig oppstartsfase i sju år, vært rektor på KUN i 12 år og har vært domprost i snart åtte år. I Bymisjonen og på KUN hadde jeg det personalmessige, faglige og økonomiske ansvaret. Videre har jeg hatt en rekke styreverv. Å være alminnelig prest anser jeg også som en lederoppgave. Jeg har deltatt i flere lederutviklingsprogram.

Jeg er en utpreget prosessuell leder som liker å drøfte saker og stå i et fellesskap. Jeg tror jeg kan karakteriseres som en ideologisk og strategisk leder, og jeg mener jeg er god til å inspirere. Jeg er nokså uredd, og de som kjenner meg tror jeg vil si at jeg har vilje til nytenkning. Jeg tror jeg kombinerer dette med å være glad i folk og bry meg om dem jeg er leder for. Min ledelsesform er i all hovedsak tillitsbasert og lite detaljorientert.

En av de største utfordringene både for Den norske kirke og vårt bispedømme er økende sekularisering og mangel på kirkelige fagfolk. Trolig vil det bli knappere økonomiske ressurser framover, og oppslutning om gudstjenester, dåp og konfirmasjon vil ventelig fortsette å falle. Landsdelen står også ovenfor en rekke utfordringer. Den største er kanskje synkende folketall i en rekke mindre kommuner. I denne situasjonen er det å holde motet oppe helt avgjørende. Vi må hjelpe menigheter, ansatte og frivillige til å glede seg over det vi får til og alle som faktisk kommer til kirka, og gi mot på at vårt oppdrag og kall er å være kirke i vår tid og i vår landsdel i den kultursituasjonen vi er i. Uten tvil kan kirka bidra til å skape stolthet og mot og ikke minst bidra diakonalt i mange kommuner. Jeg tror kirkene vil trenges enda mer enn før i tider med usikkerhet og uro.

Jeg tror situasjonen kaller på strategiske grep. Jeg tror vi i fellesskap må videreutvikle både kirkeforståelsen og rollene til prester og andre ansatte i tiden framover. Noen hovedspørsmål vil være hvordan vi skal forstå og fortolke presterollen om få går til kirke, eller vi ikke har fast mannskap alle steder. Ganske sikkert må vi legge noe arbeid om, men jeg er temmelig sikker på at kvalitet og tid til å forberede arbeidet ikke blir mindre viktig framover.

Trass i fallende tall på mange områder, tror jeg mulighetene er store. Mange er nysgjerrige på det kristne budskapet. Jeg tror vi særlig har muligheter om vi utvikler vår diakonale profil, har dyp omsorg for folk og for stedet folk bor, bønn og åpne kirker, variasjon i gudstjenester og kulturuttrykk, samt tydelig tale om urett.

Sannhets- og forsoningskommisjonen gir særlige utfordringer til Den norske kirke i vårt bispedømme. Vi må arbeide med å gjøre opp for vår egen historie, og kirka må bidra til forsoning og til å lege sår. Kirka kan gjerne være tydeligere på å påtale urett mot samer og kvener. Vi må bli enda tydeligere i vår selvforståelse på at i vår landsdel møtes tre folk. Her ligger det også muligheter. Teologiske, åndelige, språklige og kulturelle skatter fra samisk og kvensk kultur er ikke tatt nok i bruk i kirka. Jeg tror det ligger et stort potensial i samarbeid ut over det rent kirkelige, med samiske og kvenske kulturmiljøer. Det er også noe av erfaringen i Tromsø.

Den norske kirke har enda noe å gå på i å erkjenne at vi er en av mange kirker og vi tilhører ett av mange ulike tros- og livssynsamfunn. Samtidig er vi majoritetskirke og majoritetsreligion med en særlig plass i samfunnet, forankret i Grunnloven. Mye av arbeidet vi utfører skal vi være stolte av, og vi har mange gode verdier. Samtidig må vi være ydmyke både fordi vi har hatt mange privilegier vi ikke alltid har forvaltet riktig, og vi må akseptere at oppgaver Den norske kirke har hatt tradisjonelt kan problematiseres, f.eks. beredskap, gravlundforvaltning, rolle på sykehus, fengsler, universitet ol. Vi må møte kritikk av disse oppgavene med argumentasjon i en kombinasjon av frimodighet og ydmykhet, og vi må være klar over at bildet endrer seg.

Uansett vil dialog være helt avgjørende. Jeg har en del erfaring med dialogarbeid og tror dette er en side ved kirkelig arbeid og selvforståelse som med fordel kan styrkes og utvides i Nord-Hålogaland. Her i nord vil noe av dialogen rette seg mot forståelse av samisk åndelighet, både kristen og åndelighet inspirert av førkristen tro.

Bisperollen gir en unik mulighet til å formidle kirkas budskap i samfunnet. Jeg er godt trent i, har lang erfaring og er komfortabel med å delta i samfunnsamtalen gjennom opptredener på TV og radio, deltagelse i ganske mange TV-program, radio- og TVgudstjenester, avisartikler, som fast spaltist i flere aviser, appeller, paneldebatter, som arrangør av seminarer og bokutgivelser – i tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger. Jeg deltar gjerne ut fra den plattformen bisperollen gir.

Jeg har vært vikar for biskopen en god del, bl.a. to tremånedersperioder, og jeg er i dag biskopens stedfortreder. Jeg kjenner arbeidet nokså godt. Den store arbeidsbelastningen biskoper har er nok det mest krevende slik det framstår for meg. Nord-Hålogaland er et stort bispedømme geografisk, og det er mange reisedager. Jeg har høy arbeidskapasitet, men å ha enda mindre tid enn i dag til å lese gode bøker, være ute i naturen eller være sammen med familien og venner, vil være omkostningsfullt. Dette tror jeg er den største utfordringen om jeg skulle bli betrodd stillingen som biskop.

De fire sidene ved hovedvisjonen til Den norske kirke kompletter hverandre; bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende. Jeg tror jeg har erfaring, kunnskaper og ideer til å, sammen med andre, være med på å utvikle kirka i en mer åpen og tjenende/diakonal retning. Men disse begrepene har liten verdi uten at kirka også er bekjennende og misjonerende. Jeg vil gjerne delta i å utvikle kirka som tydeligere misjonal. Med det mener jeg at den gjerne kan forkynne Jesus enda tydeligere, inspirert av og i kontakt med søskenkirker i andre land som forkynner evangeliet og kjemper for rettferdighet og fred.

Jeg oppfattes nok som en nokså tydelig person med en klar profil, selv om jeg selv tenker min teologiske profil er mer mangfoldig enn enkelte tror. Uansett er min erfaring at tydelighet ikke nødvendigvis er noen ulempe så lenge det kombineres med respekt, vennlighet og redelighet. Min opplevelse er at tydelighet gir trygghet, en vet hvor en har den andre. Å være samlende betyr ikke at målet er enighet, men å skape tillitsfulle rom hvor vi vandrer sammen med stor forskjellighet og bredde. Jeg er ikke engstelig for at andre tenker annerledes enn meg selv, og jeg tror jeg er god på å gi folk tillit, også når de har en annen profil enn min.

Jeg er svært opptatt av å beholde en bred folkekirke, og jeg legger til rette for stort mangfold i rollen min som domprost. Jeg ønsker både regnbuemesser og «læstadianske gudstjenester» med gammel liturgi, høykirkelighet og lavkirkelighet, eksperimenterende uttrykk og tradisjon, økt søkelys på bønn og samtidig uredd tale mot urett, og ikke minst diakonale praksiser.

Forståelsen av samisk kultur og kirkeliv ble forsterket for meg i min tid på KUN. Her var samiske og kvenske perspektiver helt sentrale i undervisning og forskning. Dessuten deltok jeg og hadde lederroller på en rekke kurs og konferanser med samiske og kvenske problemstillinger.

Jeg har vært initiativtaker til komiteen for samisk kirkeliv i Tromsø, og som biskopens vikar har jeg vært på en del møter i Samisk kirkeråd, og kjenner problemstillinger derfra godt. Jeg har deltatt på Samiske kirkedager flere ganger og har godt innblikk i samisk teologi.

Like etter rapporten om Sannhet og forsoning ble lagt fram var jeg en av initiativtakerne til et større arrangement i Tromsø domkirke med tittelen «Begynnelsen på en samtale». Jeg tror jeg kan si jeg har vært en pådriver i domprostiet for mer samisk språk i gudstjenestene, og jeg har selv hatt ansvar for en rekke gudstjenester på samisk nasjonaldag og Samisk språkuke og nå nylig som leder av gudstjenesten i Tromsø domkirke på kvensk nasjonaldag.