Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Matteus 5,4-9
Kjære alle sammen: Vi er i sorg: Landesorg. Vi sørger over nasjonens konge og leder, et symbol for fellesskapet vi hører til i. Vi begynner å forstå hvem vi har mistet. Nå er vi sammen her denne timen: enten dere følger gudstjenesten på tv, eller er samlet i nasjonalhelligdommen.
De siste dagene har vi lagt ned blomster og tent lys. Vi har laget tegninger og skrevet i kondolanseprotokoller. På offentlige steder og i gatene er det blitt stille. Slik uttrykker vi ærbødighet, kjærlighet og takknemlighet for vår kjære kong Harald V, som ikke er i de levendes land lenger. Vi viser vår omtanke for de som står nærmest, vår nye konge Haakon VIII og dronning Mette-Marit, dronning Sonja og hele den kongelige familie, som nå erfarer død og sorg tett på. Vi ønsker at de skal kjenne at vi omslutter dem med varme, omtanke og forbønn.
Det livslange kallet han ble født til, svarte kong Harald på med troskap. Kallet til å være konge. Hele livet. Vi skjønner at det har kostet mye. Hans standhaftighet og trofasthet beveget oss.
Kallet til kongegjerningen gir en særlig gjenklang i dette kirkerommet, hvor dronning Sonja og kong Harald sammen ble signet til sin oppgave og sitt kall som nasjonens kongepar: En forbønn til styrke og mot i tunge tider og vanskelige valg, og god bør i medvind og gode dager.
En liten treåring i en rød- og hvitrutete strikkegenser, på flukt sammen med mamma og sine storesøstre. Det var begynnelsen på livet: Vekk fra tryggheten, inn i usikkerhet og endringer det ikke var så lett å forstå for en liten gutt. En arv som ingen ønsker seg, men en erfaring som mange av våre med-innbyggere i landet deler med folkekongen vår: kongen med omsorgshjertet.
I en urolig og utrygg verden har Kong Harald blitt et fast punkt, en trygghet, en som har stått opp for rettferdighet. I disse dagene har vi hørt han bli kalt hele landets bestefar. Vi kan tenke på den kloke gamle, godt forankret, i stand til å tenke og handle på nye måter, en som vågde å gå nye veier. Vi omslutter ham med takknemlighet.
Alle våre liv på jorda begynner og slutter på samme vis: vi har ikke med oss noe mer enn oss selv når vi blir født inn i verden, og slik går vi også ut av den. Her er vi alle like: Alle er omsluttet av den evige Guds kjærlighet, og både vår utgang til livet og vår tilbakevending til Den evige og evigheten er omsluttet av den samme nåde.
Sammen har vi lest ord fra Bibelen som har trøstet og båret mange. De handler om dyp tillit til Den evige Gud, som ikke forlater oss når andre gjør det, og som i sin visdom og kjærlighet bærer vår verden – tross alt. De går i dybden i erfaringene av å være menneske og kjenne på hjelpeløshet, de beskriver hvordan kjærligheten tåler alt, og vi har hørt litt av saligprisningene: Jesus sine ord som retter seg til oss.
Saligprisningene er ord og tenkesett hentet ut av den jødiske tradisjonen, som kristendommen springer ut fra. Her knytter Jesus løfter til sider ved menneskelig eksistens: sorg, fattigdom, undertrykkelse, barmhjertighet: Hver enkelt får et løfte knyttet til seg.
Salige er de som skaper fred. Kanskje den saligprisningen som berører oss sterkest, som en av de vi aller mest trenger å lytte til- og handle på. Den bærer med seg et løfte: for de skal kalles Guds barn.
Lengselen etter fred har menneskeheten felles, - og vi har alle muligheten til å gjøre noe med det: Det er ikke bare noen mennesker i verden som har et kall: Vi har alle et kall i verden – et oppdrag: Medmennesker og medskapninger trenger at vi hører deres rop.
«Fred etterlater jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst», sier Jesus. Å arbeide for fred er å se sitt medmenneske, handle på det vi ser og erfarer- og kjenne Guds løfte. Gud knytter fredsskaperne tett til sitt hjerte.
Å gjøre det vi kan for fred er å svare på Gud sitt kall til alle mennesker: Se Gud i vårt medmenneskes øyne: se menneskene som alle har gudbilledlikheten og det ukrenkelige i oss.
«Salige er de som skaper fred – for de skal kalles Guds barn». I en mer urolig og vanskelig verden enn før er kanskje dette det viktigste vi kan gi til hverandre, og til de som kommer etter oss: Fred mellom mennesker, fred som er mer enn fravær av krig: fred som er fellesskap og rettferdighet, som det alltid er menneskets kall å strebe etter.
Den freden mellom Gud og mennesker kom med Fredsfyrsten: Gud som kom til vår sårede verden som én av oss. Gud før alle tider, lys av lys, kommer til vår verden som et sårbart lite menneske, med frelse og fred – og gjennom døden skaptes forvandlingen: gåten som løser den store tilværelsens gåte: Jesus som kommer med nåde, frelse og fred. Med freden som kan skape forsoning, tillit og barmhjertighet, som kan være med og bygge Guds gode verden, og skape den freden som Guds barn arver.
Kong Harald bygde forsoning med sin vilje og evne til å se alle, at vi alle kunne kjenne oss løftet opp og bli sett. Slik skapte han rom for noe av det viktige vi trenger: å bli sett som med-mennesker, slik vi også trenger å se på hverandre som Guds skapninger, og være med og skape fred, fred som varer. Det er arven etter kongen med omsorghjertet:
«Være elsket, være båret,
det er omsorgshjertets visdom,
den som rommer hjertets lengsel
og den siste, store gåte.
Gåtens løsning vet vi ikke,
men vi tror på en berøring
av den endeløse nåde,
som er gjemt i dødens favn.
Kongen seiler! Vi kan se ham
i de siste, hvite timer,
i det nådefulle nærvær
som er Hjerte, Håp og Havn. «
(Eyvind Skeie).
Amen.