Kjære alle sammen, til lykke med dagen - en dag for mangfold og feiring og inkludering –en dag for å glede seg over og anerkjenne menneskenes mangfold. Det er også en dag til å stå sammen med de som erfarer langt barskere forhold: som ikke for sitt bare liv kan være åpne om egen eller andres kjønnsidentitet, og alle som opplever at rommet rundt dem er trangt.
Kanskje har du sett dem på sosiale media. Mellom kattevideoer kan de komme: Et lite barn som plutselig ser eller hører, et par briller plassert foran øynene, eller et implantat som sørger for hørsel, blir slått på. Vi får se hva som skjer. En sjokkerende og gledelig ting skjer.
Den personen som vi møter i fortellinga vår var der, men uten høreapparatene. Han var innestengt i sin egen døvhet. Utestengt fra mange sammenhenger fordi han hadde det andre så på som en defekt. Han var defekt. Men det hendte noe som snudde opp ned på alt.
Jesus brukte bare ett ord.
Men han bruker alt det som denne mannen kunne oppfatte: berøring, syn, lukt og smak. Han tok ham med seg bort fra mengden, bort fra ståket. Bort fra de som hadde undervurdert han. Så er det tid for handling: Jesus tar på ham, krysser tabu-grensen som ligger i å fysisk ha kontakt med den som alle anså som urein.
Og så løfter han blikket mot himmelen, slik man gjorde når man ba, og så sier han effata til mannen. Bare tre ganger i Markusevangeliet skjer det at de arameiske ordene blir med – for oss som gåtefulle ord. Men dette er Jesus sitt morsmål. Effata, ett enkelt, ord : lett å lese på leppene. Effata! Lukk deg opp !!
Jesus tok den døve til side. Han viste omsorg for den som vandret i en øredøvende stillhet. Om vi står nær noen som akkurat nå har vanskelige erfaringer, har vi lært å være ydmyke med å peke ut ei meining som ikke andre ser. Men vi vet at Jesus ikke forlater den som er bøyd ned eller kjenner seg stengt inne. Gud kan skape på nytt i oss og mellom oss.
Vi kjenner Haldis Moren Vesaas sitt dikt Ord over grind:
Du går fram til mi inste grind
og eg går fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Denne følelsen av at grinda er stengt er noen ganger mer påtrengende. Med fare for å tøye bildet for langt: Lenger inn enn den inste grinda er det ikke mulig for et annet menneske å komme. Til slutt er det noe som er bare vårt. Kanskje kjenner vi på en grunnleggende ensomhet aller innerst der inne. Ikke alltid ønsker vi at det er slik at den innerste grinda må være stengt.
Er det noen som kan komme inn der?
Effata: lukk deg opp: slik som den døvstumme blei tatt med bort fra folkemengda, kan vi også oppleve at når Gud vil oss noe, må vi kanskje gå med til et sted hvor det er stille nok til at vi kan få ørene åpnet, at vi kan høre Guds stemme til oss ? Åpne deg opp, så du hører Guds stemme !
Slik som Jesus skapte hørsel hos dem døvstumme, skaper Gud tro i mennesket. All tro er et mirakel ! Tro er ikke noe man gjør, tro er å åpne opp. I oss som tviler, og arbeider med det vi ikke forstår, kan underet skje. Du trenger ikke å ha forstått alt, du trenger ikke å tro på alt, du trenger ikke å gjemme bort tvila eller livet slik det er.
I en strofe av en gammel salme på latin heter det ”ubi caritas et amor, Deus ibi est” – over alt hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er Gud”. Midt i det meningsløse, midt i hatets onde og blinde gjerninger, er Gud til stede der hvor mennesker, midt i det vonde, gjør noe for andre ut fra omtanke og medmenneskelighet. Der hvor menneskene ser hverandre- og ser gjenskinnet av Gud i sin medskapnings blikk - og gjør det gode - der er Gud. Der hvor vi våger å være mennesker i møte med hverandre, skjer det: Slik åpnes våre øyne og ører, og hjertene våre. Slik får Guds kjærlighet hender og føtter.
Effata: Lukk deg opp : sving opp grinda! Lukk opp for troa og slipp den inn. Lukk opp for livet, og slipp det inn.