Det er ikke bare kirken som skal forvalte arven fra Martin Luther. Vi er alle arvinger, for Luther flyttet troen ut av kirkerommet.
Det er tidlig på morgenen den 31. oktober 1517. En munk lusker over torget i Wittenberg. Han har noen papirer under den ene armen, en hammer i hånden og noen spiker i lommen. Litt etter blander hammerslag seg med fuglesangen. 95 teser mot avlatshandelen er publisert, og kirken blir aldri den samme. Ikke samfunnet heller.
Det er et fascinerende bilde, og selv om forskere har berettiget tvil om hvorvidt tesene faktisk havnet på kirkedøren, har historien om én manns kamp mot en stadig mer innadvendt og maktsøkende kirke inspirert og fascinert i 500 år. Verken den originale slottskirken eller den originale kirkedøra finnes lenger. Alt brant ned i 1760 under sjuårskrigen. Men det ble bygget en ny kirke, og den har en massiv dør der de 95 tesene er inngravert.
Et halvt årtusen senere markerer vi reformasjonen i Trondheim samtidig som regjeringen har sendt ut et nyskrevet lovforslag om hvordan samfunnet skal ivareta sitt tros- og livssynsliv. Staten vil fortsatt understøtte tros- og livssynsamfunn i Norge, og går til og med lenger enn den er forpliktet til gjennom tilslutningen til internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Den vil drive en «aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» gjennom tilrettelegging for dette feltets synlige nærvær. Livssyn er et samfunnsanliggende. De verdier og tradisjoner som springer ut fra det er allemannseie og et felles ansvar. Det går en linje tilbake til Luther, og derfor er reformasjonsmarkeringen nasjonal og økumenisk.
Reformasjonen var ikke et enmannsarbeid. Det var helheten av sammenfallende strømninger som banet veien for en ny forståelse av menneskets forhold til tro og kunnskap, og reformbehovet var stort. En voksende gruppe borgere deltok i en gryende samfunnsdebatt der boka, pennen og utdanning var verktøy.
Luther skulle egentlig bli jurist. Hans far arbeidet seg opp via bergverksdrift og ønsket at sønnen skulle ta et utdanningssteg inn i det voksende borgerskapet. Derfor ble både far og venner skuffet og overrasket da Martin brått snudde om og søkte veien inn i klosteret. For: Selv om livet som tiggermunk i Augustinerordenen ikke var fullstendig uten prestisje, var det likevel en slags avsondring knyttet til det. Kirken var temmelig lukket. Den religiøse praksisen var innadvendt og eksklusivt forvaltet av de geistlige. Folk flest satte sin lit til at messegang, bønn og betalinger for avlat skulle være tilstrekkelig sikring mot evig fortapelse. Men religiøs refleksjon og myndighet var utenfor rekkevidde; det ble forvaltet innenfor kirkemurer og bak klostervegger.
Med Luther ble samfunnet religiøst kvalifisert. Forholdet til øvrigheten og samfunnet var et stadig tema for Luther, og han satte spørsmålet om frelse i sammenheng med hver enkeltes plikter som borger. Skjelningen mellom det indre og det ytre menneske var særlig viktig. Det var i det indre at gudsforholdet ble avklart; ved troen alene. Ingen ytre aktiviteter kunne hjelpe. Troen og frelsen var en gave, og ikke noe man kunne gjøre seg fortjent til.
Troslivet ble flyttet ut av kirkerommene og inn i samfunnet. Reformasjonen var ikke et indrekirkelig anliggende. Biografer forteller om store folkemengder som møtte opp når reformatoren talte. Hver borger ble oppfordret til å søke kunnskap om troen. Luther oversatte bibelen til folkespråket, og dermed kunne hver og en lese i den.
Dessuten utvidet Luther troen til å bli virksom i verden. Arbeidet og hverdagen fikk sin plassering i det religiøse livet, og troen ble ikke bare en tjeneste for Gud, men en oppgave for nesten og samfunnet. Som følge av disse borgerpliktene ble det en kristen oppgave å bygge samfunn med arbeid og innsats. Hverdagen ble velsignet, og den kristne plikten var knyttet til samfunnstjenesten, om det var som bonde, soldat eller tjenestejente. Etter luthersk kallstenkning er det ikke forskjell på lek og lærd. Innfor Gud er vi alle like. Det siste Luther skal ha skrevet, funnet ved hans dødsleie, sier det meste: «Vi er alle tiggere. Det er sant». Alle stiller likt for Gud og alle har sitt kall.
Slik går en linje fra reformasjonen til vår egen nasjonsbygging. «Gjør din plikt, krev din rett» har forgreninger til Luthersk tenkning. Den reformatoriske forståelsen av omsorgsplikten vi har for nesten har påvirket utvikling av demokrati, velferd og menneskerett. Når den norske grunnloven forankrer vårt verdigrunnlag i kristen og humanistisk arv, peker den på noe vesentlig: Arven fra Luther er ikke bare for kirken. Den angår alle. Hver stemme teller. Og det vår felles oppgave å binge arven videre.
Så er det også en annen side: Det indre mennesket, og nåden som Luther så sterkt vektla. For i et samfunn der det synes som om individets sterke stilling også har en bakside, er det behov for både nåde og tilgivelse i fellesskapet. Skamproduksjonen øker, og i stor grad er skammen knyttet til individets opplevelse av å ikke nå opp til uklart forankrede idealer. Skammen er en ensom øvelse. Den kan bare møtes med felleskapets formidling av den velsignede hverdagen: Vi er kalt til tjeneste for hverandre. Til å bygge et samfunn av likeverd, rettferd og nestekjærlighet. Luther bidro til å gjøre samfunnet religiøst myndig; til religion, til moral og til tjeneste. Vi har alle del i arven etter Luther, og derfor skal vi stå sammen om å forvalte den.
Helga Byfuglien
Preses i bispemøtet
Herborg Finnset
Nidaros biskop