Vi kan bli lei av å vente. Vi kan slutte å be når vi føler at vår bønn ikke blir hørt.
De gamle israelittene virket stadig utålmodige både overfor Moses og Gud. De ble lei av å vente til tross for alt Gud hadde gjort for dem. I stedet valgte de å tilbe gullkalven, (se Andre Mosebok 32,1-11).
Disiplene til Jesus mistet sitt håp til ham når han begynte å snakke om å spise hans kropp og drikke hans blod, (se Johannes evangelium 6, 51-66). Dette ble for mye for dem, og de snudde seg bort fra den de hadde hatt sitt håp til og lurte på om han var den de ventet på.
For disiplene og de gamle israelittene ble skuffelsen større enn håpet.
Vi er ganske like de som har gått foran oss. Ventingen kan føre til at vi mister håpet. Vi kan glemme og bli mismodige når håpet blekner, og det er lett å havne i stillstand. Vi kan slå oss til ro med at fremtiden er usikker og begynne å tro at alt vi har, er det vi opplever i dag.
Ofte hører vi "mer enn dette kan vi ikke vente" og "slik er nå engang livet". Det er trist at vår hukommelse svikter oss; - minnene om det som en gang fylte oss med ærefrykt og undring. Når vi slår oss til ro, risikerer vi å bli kyniske og miste håpet.
Fader Vincent Fortunato, fransiskanerprest, Wilmington, Delaware, USA.