Slik innledet biskop Herborg Finnset sin preken under Høsttakkefesten i Nidarosdomen 20. september - og fortsatte:
Veggene har sett mennesker komme og gå, i krig og fred, i gode tider og i de aller vanskeligste, i den største lykke og den dypeste sorg.
Noen bønner bærer vi med oss i alle hundreår. Og en av dem må være det som er dagens evangelium.
«Gi oss hver dag vårt daglige brød»:
Det må være den korteste prekenteksten i år!
Den rommer menneskets bønn og rop. Det rommer også tilliten til at Gud hører våre bønner.
I en del skap og på loft finnes fremdeles disse gamle brødfatene, kanskje har du ett? Rundt kanten står det : «Giv oss i dag vort daglige brød «Brødfatet som romma et viktig mat-element i kostholdet vårt var omfatta av en stille bønn og takk til Livets Giver for det vi trenger for å leve. Om du enten hadde nok av det, eller i alle hjem hvor det i løpet av året ble en stille, brennende bønn for de voksne. «La det gå rundt dette året også!» En tillit til at det blei ei råd med alt. Ei tid som er erstatta med ord som matsikkerhet, lager, planteforskning, avtaler mellom landene knyttet til fiske og forvaltning
Gi oss hver dag vårt daglige brød.
Det er mange i verden som i dag ber «gi oss i dag vårt daglige brød» og ikkje veit kor det skal komme fra, ka de skal gi barna sine å spise i dag eller imorra, og det er slett ikkje sikkert maten kjem heller. Det vanligste i verden er ett måltid om dagen – om kvelden. Fattigdom og sult er en realitet for hundrevis av millioner av mennesker. Forstyrrelser i været og for lite eller for mye vann har gjort det vanskeligere.
Gi oss hver dag vårt daglige brød: De sultne roper til oss, og det er vår utfordring å høre det ropet og gjøre noe med det. Det er vår utfordring som har så mye av alt, i overflod, og vi kan dele av det vi har. Vi som er i stand til å påvirke både vårt og andres liv, har ei utfordring og et ansvar:
Verden hungrer etter brød, etter brød og rettferdighet. Vi veit at det går an og vi veit at det nytter. Ikke alle på en gang, men alltid å gjøre forskjell for noen.
Gi oss hver dag vårt daglige brød. Uttrykket som er brukt på gresk må forstås som «det nødvendige, det vi trenger». Gi oss det vi trenger for å leve. For mange av oss blir det gamle brødfatet litt fjernt. Det er ikke der det brenner for oss. Velferdsstaten er der for oss: takk og pris!
Og så ser vi likevel, at usikkerheten fort følger oss. Usikkerheten flytter ut i andre sammenhenger eller dukker opp på nye måter: i klimaforstyrrelser og usikkerhet, i uforutsigbart vær som forpurrer planlegging.
Gi oss det vi trenger!
Gi oss i dag vårt daglige brød. Gi oss det vi trenger: Det finnes mange slags sult. Sulten i magen går det an å stagge. Men ka med sulten i oss?
Ole Paus sa: «Vi har alt – men det er også alt vi har». Det er noe mer Det er ikke alltid lett å se meningen med ting, meninga med livet. Vi kan føle oss overlatt til oss sjøl og det er vanskelig å finne noe som vi kan tro på. Vi kan oppleve at himmelen er mørk, og at det er lettere å se mørket enn lyset. Verden ser håpløs ut, synes mange, til tross for alt som omgir oss,- forandrer ikke den materielle tryggheten noe på det. Ensomheten er tett på for mange. Den eksistensielle sulten kan ramme oss, og kanskje er vi rike i verden mer utsatt for den?
Gi oss hver dag vårt daglige brød.
Det står en og venter på oss ved livets sti, han inviterer oss til å gå sammen. Han har brød i alle lommene og i det han sier og gjør. «Jeg er livets brød», sier Jesus. Hvis du er sammen med meg, har du det du dypest sett trenger for å leve – det du trenger for hjertet og sjela. Det er ikkje sikkert det blir så enkelt likevel, men jeg har med meg den maten som gjør at du kan stille din indre sult.
Det brødet er Jesus selv. Han sa: Jeg er den som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Det blei sant på en måte som vi i ettertid kan se klart.
Han bærer et tegn som er hans. Korsets tegn. Overgivelsens tegn. Livets tegn og gjennom det: Håpets og kjærlighetens tegn. For at du skal få øye på at du ikke er et lite stjernestøv i universet som er overlatt til deg selv, men en elsket Guds skapning, som står i en sammenheng hvor det er Gud som holder oss oppe.
Når vi går ut herfra, passerer vi på sida av det store sølvkorset fra 1930, som en gjenskaping av middelalderens store kors. Vi kjenner nok framsida med den korsfestede best – men se litt nøyere på baksida, den som vender mot tårnfoten: der er det et lite barn midt i mellom engler og stjerner. Der står den lille Jesus, født inn i verden – i vår verden, og løfter handa til velsignelse over oss, - som et frampeik om hva som venter oss.
Gud gir oss seg selv: gjennom sitt liv på jorda den gangen.
Men hver dag gjennom et symbolsk, lite måltid møter vi Den oppståtte i nattverden, - og legger vårt liv i hans gode hender. Han kommer til oss her: i brødet , og i vinen: Jordas gaver som gjennom gjæringsprosessen er blitt transformert, omdanna til noe mer enn det var. Jesus møter med sin fred og sine livgivende gaver. Han møter oss der vi er – i det som er vårt. Han har gitt. Gitt seg selv. Jeg er livets brød, sier han. Det himmelske brødet gis oss i nattverdens brød og vin. Til frelse og liv. Jesus, brødet fra himmelen, er kommet til oss. Han vil gi oss liv – liv som varer.
Gi oss hver dag vårt daglige brød.
Vi hører til i Guds sammenheng. Vi er ikke alene, men sammen med han som velsigner oss, i det som er våre liv, slik de er.
(Foto: Berit Sølberg, Trøndelag bondelag - fra gårdsbesøk i forkant av Høsttakkefesten.)