Tidligere i vår ble biskop Ingeborg Midttømme intervjuet av Himalpartners informasjonsleder Line Konstali. Med tillatelse fra Himalpartner gjengir vi intervjuet her:
- - - -
Med allsidig bakgrunn ble Ingerborg både tilpasningsdyktig og flink til å kommunisere. Men mest av alt følte hun seg hjemme i kirka.
– Jeg har vært kristen hele livet, sier hun.
– Jeg har aldri klart å lukke den døren. Selv om jeg gjorde et ærlig forsøk som tenåring.
På 10 årsdagen fikk Ingeborg en gave. Hun pakket opp en rød Bibel med gullskrift. Tekstene i Bibelen ga mening og hun leste også farens Bibel i smug.
-Jeg streket ut de samme versene som pappa hadde streket ut. Da lærte jeg også å lese gotisk, sier hun lattermildt.
Jeg får et inntrykk av at biskopen er en av de som står på fast grunn. Hun gir vakre og levende skildringer av sin oppvekst som byjente og kystjente. Kontrastene er mange. Selv om hun vokste opp midt i Oslogryta, hadde hun en far fra Godøynes. De aller fleste feriene har hun tilbragt i dette lokalmiljøet.
-På mange måter føler jeg at jeg har kommet «hjem» når jeg bor i Molde. Kulturen her minner mye om kulturen jeg er vant til i Nord Norge. Her står også kirke og bedehus-tradisjonen sterkt.
Men også i Oslo var troen sterkt tilstede. Ingeborgs familie gikk til Misjonssalen i Oslo hver gang de skulle på gudstjeneste. Hun tok trikken opp og ned.
-Tårene trillet da jeg sang lovsangen. Musikken har et kraftfullt språk og får fram hele spekteret av følelser. Oppveksten på Carl Berner ga også mange gode barndomsminner. Verdier som fellesskap, samhold og dugnad er viktige i slike borettslag. Og så møter du så mange forskjellige mennesker. Husker du «Borettslaget» av Robert Stoltenberg? Jeg vokste opp i samme blokk og det var akkurat sånn det var!
For det var nettopp det som var likheten mellom de to oppvekststedene: tilhørigheten til kirka.
-Jeg har vært et bønnebarn fra starten. Troen har jeg hele tiden hatt med meg. I ungdomstiden ble jeg også med på leir ganske ofte. Jeg har sikkert brukt et helt år av livet mitt bare på å være på leir!
Begynte å stille spørsmål
De var en aktiv NLM – familie. Hun opplevde også en nær tilknytning til denne organisasjonen, men som ungdom begynte hun å stille kritiske spørsmål.
-Jeg lurte på hvorfor kvinner kunne forkynne på misjonsmarken og i barneforeninger, men ikke i forsamlinger.
Hun søkte da tilhørighet andre steder enn bare på Misjonssalen. I Sofienberg kirke traff hun presten Paul Nome under konfirmasjonstiden.
-Han tok veldig godt vare på meg og så meg som menneske. Faktisk så er han i prestetjeneste den dag i dag!
Jeg spør henne om han har æren for at hun i dag er biskop.
- Ja, en del av æren for at jeg ble prest og senere biskop, skal han faktisk få!
Hun svarer kategorisk.
-Måten han fulgte meg opp og besvarte mine spørsmål var avgjørende for at jeg etter hvert fulgte kallet mitt.
Livet gir energi
Biskopen er vant til å være på farten og hun er åpen når folk setter seg ned for å snakke med henne. Hun innrømmer at presteyrket kan være slitsomt til tider, men «hvilken jobb er vel ikke slitsom?»
-Jeg får energi av å være der livet leves. Det er svært verdifullt å treffe folk!
Hun forteller om reisen hjem fra kirkemøtet i Trondheim.
-Jeg tok ekspressbåten fra Trondheim til Kristiansund. Jeg pleier å være kledd i «arbeidsklærne» når jeg reiser i embets medfør. Da signaliserer jeg samtidig til folk at de bare kan komme til meg og prate. På reisen fra Trondheim til Kristiansund kom 2 personer bort til meg og vi hadde en fantastisk samtale! Det er et privilegium å ha så mange sterke møter med mennesker.
Det gjør også stort inntrykk hvis hun møter mennesker som er glad i Jesus og som ønsker å tro, men som på en eller annen måte har blitt sviktet av den kristne forsamlingen de er en del av.
-Når folk setter ord på livet med Jesus er historiene svært forskjellige.
Biskopen går bevisst med skjorte, snipp og kors når hun reiser i jobbsammenheng. Ønsker hun derimot litt mer privatliv går hun vanlig kledd. Går hun til gudstjeneste i vanlig klær og har med seg sin familie synes folk det er hyggelig at hun kommer, men da merker hun at de respekterer at hun er der mer som privatperson.
-Jeg opplever at folk forstår forskjellen på meg som biskop i tjeneste og når jeg ikke er i tjeneste, selv om jeg alltid er biskop.
«Å hoppe etter Køhn»
I år feirer vi 25 års jubileum for Norges første kvinnelige biskop. Ingeborg ble biskop 15 år etter denne begivenheten. Hun roser Køhn, som har banet veien for de som kom etter.
- Jeg har ikke hatt så mange negative erfaringer, men jeg har observert en utvikling i de 10 årene jeg har vært biskop. 25 år etter at den første kvinnelige biskopen ble vigslet, er det nå likevekt mellom kjønnene i bispekollegiet. Kjønn er underordnet og noe som ikke lenger vekker samme oppmerksomhet. Det er en befrielse!
Hun ser også en økning av antall kvinnelige prester i disse 10 årene.
-Dette er viktig. Halvparten av Norges befolkning er kvinner og da bør prestestanden gjenspeile dette.
Livet som prest
Men da hun bestemte seg for å bli prest kom det samtidig en sterk tvil. En mye sterkere tvil enn da hun ble biskop.
-Er dette riktig? Jeg stilte meg dette spørsmålet om og om igjen og fikk en viktig påminnelse fra Bibelen. De første som fikk høre at Jesus var gjenoppstått var kvinner. Kvinnen ved graven fikk oppdraget av Jesus selv med å gå å si til disiplene at han lever.
I 1987 ble hun ordinert som prest i Oslo Domkirke. Hun beskriver det som både høytidelig og ensomt. Lenger bak i benkeraden satt mannen hennes og den lille sønnen deres.
-Når du gifter deg opplever du et fellesskap ved alteret. Sammen, foran presten, går man inn i et forpliktende ekteskap som skal vare livet ut. Når du blir ordinert som prest står du der helt alene, og prestegjerningen er også ment å være en livslang forpliktelse. Jeg var klar over at min familie hele tiden ville påvirkes av valget jeg tok, og at barna kom til å oppleve å måtte flytte underveis i oppveksten.
Støtten fra familien har derfor vært avgjørende for at dette skal gå.
-Uten en støttende familie ville jeg ikke klart å være en god prest. Jeg er derfor svært heldig med de jeg har rundt meg.
Den unge familien bosatte seg i Oslo og Ingeborgs første jobb var menigheten på Ellingsrud og Høybråten. Det var mest praktisk å bo i Oslo helt til alle barna de skulle ha ble født. Da hun kom hjem fra sykehuset med barn nr. 3 ringte hun biskopen i Bodø:
-Har du bruk for meg?
Her jobbet hun helt til 1997, da hun nok en gang flyttet tilbake til Oslo og jobbet på Holmlia, Hauketo og Prinsdal. Deretter fulgte flere år som leder i Presteforeningen, før hun i 2008 startet som biskop i Møre.
BILDET: Biskop Ingeborg Midttømme på Romsdalsmuseet sammen med informasjons- og innsamlingsleder Line Konstali i Himalpartner. (foto: Svein Magne Harnes)
Ringen avsluttes
-Her skal jeg være! Sier hun mens hun stirrer drømmende ut i luften.
Vi har nå gått den lange veien fra bispekontoret, forbi Romdalsmuseet og står nå på utsiktspunktet og ser ut over Romsdalsfjorden og alle de vakre fjellene. Blant fjord, fjell, kirker, bedehus og lokalforeninger kan kystjenta fra østkanten blomstre!