Men det var ikke diakon Berit trodde hun skulle være. Før hun tok Diakonihøyskolen i 94/95 hadde hun arbeidet med kirkelig undervisning for barn og ungdom i 12 år. Dette opplevde hun tidvis som tungt og utfordrende, og i løpet av sin tid som kateket gikk hun på en vegg. I løpet av en presteoase gikk hun til forbønn og opplevde at Gud utrustet henne til omsorg og sjelesorg – en helbredende tjeneste for mennesker. Og nettopp dette har vært overskriften for Berits diakontjeneste gjennom alle disse årene; en helbredende tjeneste.
Etter et par års tenketid og ett år på Diakonihøyskolen var Berit på plass i Giske, og plutselig har det gått 25 år. Hun har stått støtt gjennom samfunnsendringer og endringer i menigheten, opplevd alt fra de største gleder til dyp sorg i sine møter med mennesker. Hva er det så som står igjen som viktige øyeblikk når hun ser tilbake på disse årene? «Alle menneskene jeg har møtt er viktige øyeblikk,» svarer hun. «Når folk forteller ting de aldri har snakka om med andre før – det er en gave i fanget. Det ligger en ydmykhet i det å få gå sammen med noen som åpner livet sitt for deg et øyeblikk eller over lengre tid. Dette er usynlig for andre, men det er viktige øyeblikk». Nettopp samtalen har vært og er en viktig del av Berits diakonale tjeneste. Hun begynte tidlig med systematisk oppfølging av sørgende, og dette har i stor grad formet tjenesten. Hun har også hatt mye kontakt med LEVE – Landsforeningen for etterlatte etter selvmord. Berits gave fra Gud og til andre er å lytte og å gå sammen med.
Et stort høydepunkt er å få feire gudstjeneste sammen med sanggruppa Lykkelighet, ei sanggruppe for mennesker med utviklingshemning. Gjennom hele tjenesten har Berit også vært en viktig del av gudstjenestefeiringen i menigheten. Hun har jevnlig prekt på gudstjenester og har stor glede av det. Nå, i påvente av ny prest, har hun gått inn i gravferdsturnusen og ledet gudstjenester.
Berit beskriver forventningene som det mest utfordrende i diakontjenesten. Siden Berit var første diakon i menigheten, hadde både menighet og kommune store forventninger til henne. Hun hadde også høye forventninger til seg selv. Hun forteller at det er vanskelig å balansere egne evner og forventninger. Samtidig er ofte stillingsbeskrivelsen for diakoner åpen og uklar. Det å i stor grad måtte forme og finne jobben selv er et stort tema når diakonene møtes på fagsamlinger. Noe annet som er utfordrende, er at mye av det diakonale arbeidet er vanskelig å måle. «Diakonien er over alt, i alle ting, det som binder alt sammen. En tenker ikke så mye over at den er der. Vi har blitt så opptatte av å skulle måle alt, men diakontjenesten er mer en stille og usynlig tjeneste, med forbønn og tid for folk du møter langsmed. Den er ikke målbar».
På spørsmål om hvordan hun har endret seg som diakon, svarer Berit: «Ja, har jeg det? Jeg har selvfølgelig blitt tryggere, men det er viktig for meg å være meg selv uansett hvilken situasjon jeg møter». Og det speiles i tjeneste og arbeidshverdag. Berit beskriver hvordan hun er blitt bevisst på hva hun velger å gå inn i, og velger bort det hun ikke trives med eller sliter seg ut på. Slik bevarer hun seg selv og gjør en bedre jobb. «Vi er så forskjellige som diakoner - noen får folk med lett, andre holder ut i ting. Jeg er den siste. Det handler mer om personlighet og hvordan en er utrustet, og ikke så mye om dyktighet. Dette er noe en lærer med åra».
Og Berits råd til nye diakoner?
«Bare prøv å være deg selv i alle ting».
* * *
Biskop Ingeborg Midttømme hilser Berit i anledning 25-årsjubileet:
Jeg vil gjerne takke Berit for hennes trofaste tjeneste i alle disse årene. Berit har gitt kirken et ansikt. Et ansikt med milde og vennlige øyne. Berit gjør tro og gjør tro mulig. Kirkens omsorgstjeneste i smått og stort utøves med kjærlighet og integritet til velsignelse for oss alle.