Om vi ikke hadde hatt et eneste kirkebygg, hadde Gud like fullt vært her, og vi hadde hatt et kirkefellesskap. Vi kunne bygget oss et alter og holdt gudstjeneste, og Gud hadde vært der også. Vi har hatt utegudstjenester og gudstjenester på leirsteder.
Gud er over alt. Men så har vi kirkebygg for å ha et godt sted å samles, og alterbilde til å feste blikk, tanke og sinn mot Gud.
Kommende helg er det pinse. Den tredje høytiden vi feirer i kirken. Den som kalles kirkens fødselsdag.
I Apostlenes gjerninger, kapittel 2, står det om hvordan disiplene fikk Den hellige Ånd. Da fikk de evnen til å fortelle om Jesus på mange språk, så alle som var der forsto. Selv om de var fra forskjellige steder med forskjellig språk.
Første søndag etter pinse er det Misjonsbefalingen som er prekentekst- også kalt Dåpsbefalingen. Jesus ber disiplene gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem hva han har sagt og lært dem. Det gjør vi stadig i menigjheten, i kirken. Det er mye dåp hos oss, særlig i Ranheim kirke. Noen i Charlottenlund, og noen av våre reiser til andre kirker og døper sine små barn.
Da skjer pinsens under på nytt. Nye mennesker blir medlemmer i menigheten. Nye mennesker får Den hellige Ånd, og hjelp til å tro, innlemmet i fellesskapet.
Derfor er kirken ikke først og fremst et bygg, men fellesskap. Det er alltid vakkert. Ikke fordi vi er fullkomne og feilfrie. Heller tvert i mot- nettopp fordi den består av levende mennesker, med mangler og feil, men skapt i Guds bilde. Fulle av lengsler, ømhet, varme, usikkerhet, vonde følelser, brutte løfter, håp, kjærlighet, søken etter tilhørighet. Vi kjenner oss igjen i det. Og Gud tar imot oss. Gir oss nye sjanser. Gir oss et hjem. Et sted å komme.
Det skal Ranheim kirke være. Det har Charlottenlund kirke vært, og den nye skal være det. Over alt hvor vi samles, hvor vi får øye på Gud, og hverandre.