Musikken Lever

Musikken lever, og den har aldri kunnet dø.
En streng kan briste, de valne fingrene kan blø,
men fra en kilde bak alle tausheter et sted,
der strømmer all musikken fram med uro og med fred.
Det er den uro som satte bølgene i gang,
en vind mot pannen, som fyller sinnets rom med sang.
Det er den lengsel som tigger hjertet om et svar,
som byr deg opp til lek og dans og krever alt du har.
Og den er freden som favner kroppen lik en elv,
den dype tonen bak buens lattermilde skjelv.
Den er en gåte som blir forløst i siste takt,
for den er lyden av ditt liv, din fattigdom og prakt.
Når dagen falmer, når du er fanget i ditt savn,
musikken er der, og sakte hvisker den ditt navn,
så du må gråte fordi den kom til deg igjen,
fordi den sier hvem du er, fordi den er din venn.
For denne kilden, den er Guds hjerte og Guds Ånd.
Og den er Sangen som sprenger alle dødens bånd.
Den er musikken som var og er og alltid blir,
den tynne, skjøre stillheten som møter og befrir.
Og vi skal leve fordi musikken aldri dør.
Bak dødens taushet er tonen klarere enn før.
Der skal vi leke som barn i lysets katedral
til tonen fra en fiolin, så myk og sterk og sval.