Påske er så mangt. Det er snø og glitrende sol, hytteliv og påskekrim, påskeharer og Kvikklunsj, appelsiner og gryende vår. Men først og fremst er påsken Europas store fortelling.
Få steder er dette bedre illustrert enn i Westminster Abbey i London. Helt fra Vilhelm Erobrerens dager (1066) har konger og dronninger blitt kronet her. En lang rekke av store nasjonale og internasjonale begivenheter er markert under katedralens tak med pomp og prakt, med fortvilelse og glede, med musikk og stille bønner. Alt har hatt sin plass. Her inne langs katedralens vegger er storheter gravlagt og minnet; generaler, admiraler, de store diktere, oppdagere, komponister og vitenskapsmenn. Den siste hittil blir Stephan Hawkings, kosmologen og fysikeren. Professorens aske skal til høsten plasseres i katedralens vegg ved siden av vitenskapsmenn som Isac Newton (d. 1727) og Charles Darwin (d 1882).
Århundrenes historie om menneskers seire og dårskap er samlet under katedralens tak. Katedralens rom og vegger er som en vev av de forskjelligste menneskelig erfaringer. Her er tro og tvil, vitenskap og drømmer, guttekorets velklang og glassmalerienes fargerike stråler. Her er det kongelige og det jordnære og hverdagslige. Her er det opphøyde og hverdagens sukk. Verdenspolitikk. Krig. Fred. Alt liv er samlet under himmelens hvelvinger.
Her er tradisjoner, menneskets ideer og oppdagelser. Alt hogget i stein som om vi må huske aldri å glemme. Gjennom freds- og krigsår, i kulturelle blomstringstider og uår har kirken stått der og samlet i seg livets mangfold. Men uten påsken hadde ikke noe av dette vært der. Heller ikke domkirken i Hamar. Også her på hjemlig mark taler kirkene om dette vedvarende, grunnleggende. Om livets mange sider. Kirkene rundt oss forteller den store fortellingen som omslutter livene våre.
Om vi går inn i Europas storslåtte katedraler, eller i den enkleste bygdekirke, handler det om å se de samme lange linjer, våre livs storhet, høyhet, vidde og bredde. Påskens store historie har ikke bare bygget kirker og katedraler, den har også bygget folks identitet. Den har løftet opp de lave og satt de store på plass. Den store fortellingen har vist oss livets dybder og høyder og Skaperens mangfoldige omsorg.
Den store fortellingen har gitt oss sosiale ordninger og storslåtte katedraler. Det har vært bruk og misbruk. Stadig må noe gjøres om. Hele tiden driver Den store fortellingen oss framover. Den er først og fremst kraft til hverdag og fremtid. Den tar av det gamle og fornyer. Som når vi tar salmen og synger den på nytt, enda en påske: «Deg være ære, Herre over dødens makt».
Ole Elias Holck