Prekentekst: Matt 28,1–10
God påske.
Hva er god påske?
Omtrent 41 000 ganger i løpet av et år står gråtende mennesker rundt en kiste eller en grav i Norge. 41 000 familier opplever at døden kutter de båndene som knytter fellesskapet sammen. De opplever det samme som Jesu venner den gangen – smerten, sorgen, ensomheten, forlattheten. Tausheten, kulden. Det er for sent. For sent for ord, for sent for ømhet. Kjærlighet blir ikke besvart lenger, omsorg ikke mottatt noe mer. En del av livet er borte, ja, det kan kjennes så smertefullt som om en del av kroppen er borte.
Slik har mennesker stått rundt graver til alle tider og grått. Og det vil være sånn så lenge det finnes mennesker på denne jord og så lenge det finnes kjærlighet.
Allikevel ble alt forandret da Maria Magdalena og den andre Maria sorgfullt bega seg på vei til Jesu grav. Deres sorg var den samme som alle andres sorg, men deres glede skulle bli kimen til en forandring som verden ikke hadde sett maken til.
Derfor kan vi ønske hverandre god påske!
Den grensesprengende påskegleden er grunnen til at millioner av mennesker på hele vår jord kaller seg kristne og bygger sin tro og sitt liv på at døden er overvunnet og Guds kjærlighet har seiret.
Når Gud handler i historien, skjer det med sterke tegn.
Guds sønn dør på korset, og solen formørkes, jorden skjelver og forhenget i templet revner fra øverst til nederst slik at alle kunne se inn i det aller helligste, ikke bare noen få prester. Enda en grense er sprengt. Det har skjedd noe nytt.
Guds sønn reises opp fra døden, og solens lys flommer som aldri før, jorden skjelver i sitrende forventning og den svære steinen foran graven rulles bort. Det aller mørkeste er ikke mørkt lenger. Nytt liv er begynt.
Når Gud handler i historien, sprenges grenser.
Staute karer, troende disipler rømmer og gjemmer seg bak låste dører. Peters skråsikkerhet er smuldret opp for lengst, han som var så overbevist om sin ubetingede lojalitet til Jesus. Judas, revolusjonæren med sine sterke meninger og flotte planer om statskupp, har hengt seg. De elleve disiplene som er igjen, de som engang administrerte matutdelingen til tusenvis av mennesker og med myndighet ordnet strømmen av dem som ville til Jesus, de som fikk sitte sammen med ham i båten og opplevde at uvær la seg på hans befaling, de som var en folkehelts nærmeste – er blitt en liten flokk redde smågutter som verden har rast sammen for.
Når Gud handler i historien, sprenges grenser.
Redde, svake kvinner – slik var i hvert fall deres anseelse i samfunnet den gangen – lar seg ikke stanse av hverken våpenmakt eller opplevelsen av korsfestelsesterror, men går til graven – kan hende bare for å ta farvel med en drøm om et nytt rike, Guds rike.
Kan hende med forventning om oppstandelse?
Og det utrolige skjer. Engelen står i veien for dem. Blendet av lyset står kvinnene der i skrekkblandet fryd. De løper ikke sin vei, for de er ikke redde og svake. De tar imot budskapet: Han er ikke her, han er oppstått, som han sa.
Om de ikke forstår det med hodet, så går det rett til hjertet. For da de på sin vei hjem løper rett i armene på Jesus, er reaksjonen umiddelbar. Deres tro på at han virkelig er oppstått har fått sin bekreftelse, og i overstrømmende glede faller de ned foran ham og omfavner hans føtter.
Når Gud handler, snus våre forventninger og holdninger opp-ned.
Sterke, bevæpnete menn, sikkert de største og sterkeste Pilatus kunne finne i troppene sine, svimer av ved synet av en engel. De som skulle bevokte den døde, i og for seg en smal sak, faller om som døde da engelen forkynner den levende Kristus.
Når Gud handler, snus våre forventninger og holdninger opp-ned.
Kvinner uten status og anseelse, påstått upålitelige og dermed ubrukelige som vitner i datidens rettsvesen, velges av Gud til å være de første vitner til oppstandelsen. Til de minst betrodde i samfunnet gir Gud oppgaven å være de første forkynnerne av verdens viktigste budskap. De som bare var randfigurer får tildelt den gryende kirkes hovedoppgave: å forkynne oppstandelsen som det mest grensesprengende som noensinne har skjedd. De får oppgaven å gå en ny vei, en helt annen vei enn de kanskje hadde tenkt. Frykt ikke og følg Jesus. Følg Jesus gjennom ild og vann, gjennom liv og død til evig liv.
Døden har mistet sin makt. Gud har satt døden på plass.
Hva betyr dette egentlig? At døden har mistet sin makt?
Det betyr for det første at vi trygt kan akseptere døden når den er uavvendelig, fordi den ikke kan ta oss ut av Guds hender. De samme hendene som holder oss mens vi lever her, vil også holde oss når vi har krysset livets siste grense.
Sett utenfra kutter døden forbindelsene oss imellom, og tanken på det er vond nok. Men sett innenfra, fra Gud, blir vandringen ut av dette liv begynnelsen til en helt ny forbindelse med Gud. Vi trenger ikke frykte døden, fordi det siste som venter oss ikke er intet, men alt. Vi forsvinner ikke ut i universet, men går sammen med Jesus inn i universets innerste, inn til Gud.
Vi kan akseptere døden når den er uavvendelig uten å stritte imot med nebb og klør og all verdens livsforlengende tiltak. Nettopp fordi livet her ikke er det eneste vi har. Døden er ikke noe annet enn en overgang, en port ut av dette og inn i det nye liv. Nytt liv uten det som er belastende i dette liv – smerte, atskillelse, sykdom, ensomhet, angst, synd og skyld. Alt er tatt bort. Og erstattet av Guds nærvær.
Døden har mistet sin makt. Gud har satt døden på plass.
Det betyr for det andre at vi hverken skal eller kan akseptere døden når mennesker bruker den som maktmiddel for å sette grenser for hverandre. Vi kan ikke akseptere døden som problemløser. Hverken for diktatorer som kvitter seg med sine motstandere eller som middel å understykke menneskers kamp for frihet, demokrati og rettferdighet på vår jord.
Døden brukes i kampen om makt, i trussel og terror. Døden brukes som grense for motstand. Døden brukes i forskning og våpenindustri, den brukes tilmed i underholdning og leketøy. Mennesker tar seg en makt som ikke tilkommer dem ved å true hverandre med død og ødeleggelse.
Men: Døden er satt på plass av Gud.
Derfor har vi Gud på vår side når vi nekter å akseptere døden som middel i menneskers hender. Når vi står imot trusler og står opp for menneskeverdet, slik Jesus gjorde gjennom hele sitt liv. Som Guds barn må vi hjelpe hverandre å finne andre veier å møte utfordringene på, livets veier.
Påsken er den grensesprengende høytid uten like. Fordi Gud har satt en grense for dødens makt. Og da oppstandelsen var et faktum, ble det åpnet for liv utover dødens grenser.