[Alterringen er åpnet. Det ligger et stort rødt tøystykke under alteret og derfra inn i midtgangen. Fra inngangsprosesjonen ligger palmegrener på tøystykket. Gå bort til første rad, hent en stol, sett den ved siden av tøystykket, sett deg på de og fortell:]
Hanna har klart det. Endelig har hun fått det engasjementet hun ville ha. Riktignok i Basel, i Sveits, nesten 1 500 km fra Oslo.
I morgen skal hun ta flyet som år ti over elleve. Det er siste kveld sammen med Espen. I to år har de vært sammen. De har spist, pasta, laks, kremede grønnsaker. Espen har tent levende lys, har åpnet en flaske vin.
De har trukket mot sofaen. Espen ser på henne, sier: Hvordan skal det bli med oss?
Men Hanna viker tilbake: La meg være.
Hun vil ikke snakke, vil ikke forklare.
Hun lener seg tettere mot ham og trekker teppet over dem.
Olav er stolt, Olav er nyfrisert og han har tatt på uniformen, han har festet batalsjonsmerket nøye og med omhu.
I morgen skal han til Afghanistan. For konge og fedreland.
Mor har invitert hele slekta til middag. Alle har kommet, bror Terje, onkel Albert, tante Therese, søskenbarna. De sitter rundt det store bordet i spisestua, de er ferdig med suppa og venter på mors kjøttkaker. Da begynner onkel Albert å legge ut om politikk, om forsvaret og NATO. Det er da far sier høyt: La ham være.
Og mor står bak Olav og stryker ham over håret.
De sitter på det nakne betongulvet, Aisha, Yilmaz, nabokona og gamle bestemor. Situasjonen i Kurdistan er og forblir vanskelig. Familien har spart penger og i morgen kommer det folk som skal ta Aisha med, som skal vise henne en vei ut av Kurdistan, forbi grenspostene, til Istanbul og derfra til Tyskland.
Det er et enkelt måltid Aisha har stelt i stand, hestebønner, ris og brød. De spiser i stillhet, nabokona begynner å klage, hun gråter, klemmer og stryker Aisha.
Gamle bestemor river i kittelen hennes: La henne være.
Og Yilmaz sier: Hun må gå. Far og mor hadde villet det.
Han holder Aishas hånd. Det er helt stille, og det eneste som rører seg er gaslampens skinn under taket.
[Reis deg, sett stolen på plass, fortsett så fra prekestolen.]
Vi kjenner oss igjen, noen ganger har noe forrang for noe annet, noen ganger er vi, jeg, situasjonen viktigere enn hele verden.
Måltid og salving.
Fellesskap og den andre.
Tillit og trofasthet.
Styrke og sårbarhet.
Når livet er på, nærmer seg, bristepunktet, ved alle livets store og mindre store veivalg, er vi avhengig av det.
For å være rede, for å kunne gå videre.
Johannes griper inn, gjør om , gjør på nytt og gir plass for livets grunnvilkår, slik de kommer frem i måltid og salving.
Kvinnen som salver Jesus får et navn, hun heter Maria. Kvinnen som salver Jesus har et navn, er et menneske, med hele seg, og blir kvitt stempelet av å ha levd et syndefullt liv.
Marta varter opp. Det blir mat.
Maria bøyer seg ned og salver Jesu føtter.
De to hører sammen, det de gjør og bidrar med hører sammen, men her står Maria i fokus.
Johannes åpner opp, slik at Maria og det hun gjør kan tre frem. I all enkelthet og i hele sin dybde.
Maria får status og verdighet, får et ansikt og hun gjør noe som er viktig – viktig for henne selv, viktig, etter alt å dømme avgjørende, for Jesus.
Hun salver Jesus. Hun gir pusterom og pustehull, midt i stormen, da hendelsene drar seg til, da alle aner hva som venter, setter hun livet fremfor alt, gjør hun liv mulig. Et beskyttet rom, dette hus i Betania, en kraftkilde, et hus som fylles av alvor, angst og død, som fylles av duften fra nardussalven.
Jesus lar det skje. Han er passiv og mottakende, hviler, overgir seg, gir seg hen – til situasjonen, til Maria og den livskraften som strømmer ut av deres møte.
En siste gang absolutt ro, absolutt passivitet, å våge sårbarheten, å la det gode skje.
Marta og Maria – godt mulig at de to var ledere for en husmenighet, kjente skikkelser til Johannes’ tid, slik også Akvilas og Priska (1.Kor 16, 19) var to kvinner som ledet sin husmenighet.
Marta og Maria – sammen står de for det som teller: måltid og salving. Fellesskap og styrke, sårbarhet, trofasthet og tillit.
Marta og Maria – godt mulig at de to var misjonærer hvis betydning og rolle i en konflikt og i konkurranse med Peter ble tonet ned.
Martas bekjennelse:
Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.
(Joh 11, 27)
minner om og er på ingen måte mindre sterk enn Peters bekjennelse:
Du er Messias, den levende Guds Sønn.
(Matt 16, 16)
Maria bekjenner ikke med ord, men i det hun gjør. Og Jesus tar imot, er nettopp ikke Guds Sønn, den sterke, men Guds Sønn, den svake, avhengig av henvendelsen fra, berøringen av en kvinne. Og således på alle måte den levendes Guds Sønn. Den som puster og den som blør.
Midt i hendelsesforløpet stopper alt opp, alt annet er likegyldig. Nå er det de to som gjelder, de to og det duften av nardussalven står for: svik og trofasthet, død og liv, jord og himmel. Alt det, hele livet, tar form og gestalt i møtet mellom dem, vokser frem ut av en øm berøring som rommer hele verden.
All tilkortkommenhet må vike. Må finne seg i å få tildelt en plass på bakerste rad, å være uviktig.
De fattige er der. Det visste de alt i Det gamle testamente (5. Mos 15, 11), det vil alltid være fattige i landet, samme hva norske politikere og SV snakker og prater om. Dette kan tynge deg, det kan – og i følge Det gamle testamente – bør utfordre deg til medlidenhet og solidaritet, men det får ikke knuse deg, får ikke ødelegge øyeblikket.
Du får det ikke bedre hvis du ikke vedgår din smerte, din avhengighet, hvis du ikke tillater deg å tie, å ikke vite, å ikke gjøre.
Vi alle trenger slike øyeblikk av passivitet, av ikke noe, av bare være, av å ta imot, å la det skje med oss.
Vi trenger disse øyeblikk for å være beredt, for å være rede, for å kunne gå videre. Det er mye som møter oss på livsveien, vi må lene oss mot noen og trenger måltidsfellesskap, et møte med den andre som er mer intenst, tett, sensuelt, vakkert, opprørende og betryggende.
Vi har bygget om i dag. Vi har skaffet plass og åpenhet, vi har laget en vei, vi har pyntet en vei.
For å gjøre oss klar til det som kommer.
For å gi livet en sjanse.
For det som kommer i Jesu liv – alvor, angst og død.
For det som måtte komme i vårt liv, i ditt liv.
Veien til alteret er åpent, for noen vil dra inn.
Veien fra alteret er åpent, for noen vil møte deg.
Går vi på denne veien, så vet vi nok aldri om vi går fra eller til, men vi går aldri alene.
Vi inviterer til måltid og salving, til måltid, fellesskap og tillit.
Det blir nattverd med intinksjon i korets venstre del, sett fra deres side. Dere kan komme frem, mottar brødet i den åpne hånden og dypper det selv i vinen.
Dere kan så fortsette til korets høyre del. Hold frem den åpne hånden og du vil få tegnet et kors i håndflaten. Eller du kan få tegnet et kors på pannen.
Vi inviterer dere til måltid og salving. Ikke for å glemme alle utfordringer som finnes, men for å være rede til å møte det som kommer.
Vi inviterer dere til måltid og salving. Så enkelt, så dypt. Å være deg selv, hos deg selv, samtidig helt åpent for den andre og for det som kommer.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(etter Fil 4, 7)
Amen.