Prekentekst Luk 1, 46–55
Har dere tenkt på det: Jesus er ekstremt sårbar og Jesus er opptatt av hvordan andre har det. I alle fall kan ikke jeg huske en eneste fortelling om ham hvor det er annerledes, aldri den som er ovenfra og ned, hvor han ser ned på de andre han snakker med, hvor han prøver å trumfe gjennom sin vilje i det han gjør, ikke bruk av makt eller overlegenhet.
Jesus er sårbar. Jesus er et spedbarn i en krybbe, Jesus er en som reiser rundt med en flokk av venner, Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, han henger og dør på et kors. Jesus er Guds sår i verden, det verker og det blør – og minner om hvordan livet er for veldig mange mennesker på denne kloden, og helt sikkert, på noen eller på flere dager, også for deg.
Marias lovsang handler om nettopp dette, om Guds sårbarhet og om Guds makt som søker alle som er nede, langt nede. Mektig, allmektig, er Gud bare i sin kjærlighet til alle som trenger oppreisning, trøst, et nytt håp og et nytt liv.
Bare hør på de ordene som blir brukt i teksten: tjenestekvinne, fattigdom, miskunn, spredt hovmod, sultne og rike, makt og undertrykkelse. Gud gjør noe, helt klart, men Gud er på de elendiges side, Gud er med alle som er såret.
Vi har hørt fra profeten Jeremia, og også i denne lille teksten dukker det opp to ord som har med dette å gjøre: rett og rettferdighet. To ekstremt viktige ord i Det gamle testamente. Rett – det som samsvarer med en sak, det som viser til sakens grunnleggende kjerne, rettferdighet, Guds rettferdighet som er det store målet. Det er i denne tradisjonen Jesus står, lever og tror.
Sånt går ikke alene, og dere vet alt om det: uten venner, uten folk rundt oss, kanskje familien som støtter oss, så går det ikke. Alene får vi ikke mye til. Det er derfor Maria er på besøk hos Elisabeth, som er del av familien hennes. Hun må snakke med en annen, hun må dele det hun opplever.
I det trygge fellesskapet sammen med Elisabeth kan hun synge om alt, kan hun si alt det som ellers ikke kan sies så høyt. Landet Maria og Elisabeth bor i, er okkupert, det er soldater rundt omkring, det er farlig å si hva en mener. Men sammen kan de sette ord på alt dette som er vanskelig og urettferdig, kan de kritisere makt, økonomi, undertrykkelse – og de kan sette ord på alt.
Og med alt menes alt. For der hvor vi i vår Bibel leser at Gud har sett sin tjenestekvinne i fattigdom, så kan det greske ordet ikke bare bety fattigdom, men fornedrelse, ydmykelse, kan vise til ødeleggende erfaringer fra seksualisert vold.
Gud er med Maria i alt dette og støtter henne i alt dette. Gud, Jesus, gjør seg sårbar og er å finne i verdens sår.
På tirsdag skal vi gå med bøsse og vi skal samle inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid, rettet mot prosjekter som sikrer tilgang til rent vann. Det er kvinnene som har ansvar for vann, det er kvinnene som opplever de lange dagsmarsjene for å hente vann som truende, de blir overfalt og fornedret. Så sikrer vi tilgang til rent vann, så slipper mange kvinner å gå lange strekninger hver dag og noen sår kan gro.
Jeg er helt overbevist om en ting: der ute, i den store vide verden, er det mange Maria’er, også i dag. De bærer på et barn i magen, de opplever og ser maktmisbruk og undertrykkelse. En Maria i Sør-Sudan, en Maria i Nord-Irak, en Maria i Pakistan, en Maria på Mo i Rana og en Maria i Oslo. Alle disse Maria’ene står ikke alene, de vet om sin sårbare Gud, de går sammen og så synger de, med hver sin stemme og på hver sitt språk:
min sjel ser utover frihetens land
min ånd blir frigjort fra redselen
de tomme ansikter til kvinner verden rundt vil bli fylt med liv
og vi blir til mennesker
ventet av de nedslåtte og ofrede generasjoner som har gått foran.