Det ligg skjønnhet i Marias lovsang, og i denne skjønnheten ligg det dynamitt.

Maria har eit viktig budskap om enkelhet, og om Guds storhet. Eit ordtak kan passe bra til dagens tekst og inn i vår tid: ”Lev enkelt, så andre helt enkelt kan leve”.

Marias lovsang er djupt personlig, men involverar samtidig heile skaperverket og evangeliets inntog i verden. Me feirar at Gud har kome oss så nær at han vart menneske. Til å føde sin sønn, valgte han ei fattig, ung, ugift jente. Det bryt med omgivelsanes fornuft og logikk. For Maria er oppdraget fra Gud større enn hensynet til omstendigheiter og omgivelsar. Hennes svar til Gud er den totale overgivelse, hengivelse. Maria står som eit eksempel for oss i det å gi plass for evangeliet.

Vågar me å gjere som Maria, opne opp for Guds vilje gjennom oss? Vågar me å be denne bønn fra Kina:

Herre, vekk opp din kirke, og begynn med meg!

Herre, gjør din menighet levende, og begynn med meg!

Herre, skap fred overalt på jorden, og begynn med meg!

Herre, bring din kjærlighet og sannhet til alle mennesker og begynn med meg!

Maria syng om rettferdighet. Om ondskap som må bekjempes og få sin slutt. Dette omvendingstemaet er eit av Lukasevangeliets store temaer: Guds kraft som endevender alle verdiar og angir eit nytt kompass for verdighet og rettferdighet.

Maria lovsang kan erfares som oppreising og frigjøring. Teksten viser Guds barmhjertighet og miskunn, samtidig som den er oppdragande og korrigerande. Siste halvdel er prega av kombinasjon av doms- og frigjøringsspråk. Gud vel tydelig side – han slår hardt ned på hovmodighet. Han støter ned herskere og opphøyer dei små. Det er ein sosial revolusjon. Dei svoltne blir mette og dei rike sendes tomhendt bort. Det er ein økonomisk revolusjon.

Fleire gonger i evangelia blir dette underbygd, blant anna Luk. 18, 25 om Jesu møte med den rike mannen – det er lettare for ein kamel å gå gjennom eit nålauge enn det er for ein rik å kome inn i Guds rike. I saligprisningane står det: Salige er dere fattige, Guds rike er deres. Salige er de som sulter, dere skal mettes. Gudsrelasjonen fører oss ut i tilværelsens tyngde og djubde. Matt. 25 er heilt konkret: Det me gjer mot fattige, svoltne og framande, gjer me mot Gud.

Like vanskelig som det kan vere å tru på ein Gud som kan virke fjern og lite nærverande, kan det vere å tru på lidelse, sorg og smerte i levde menneskeliv som aldri når meg. Ta inn virkeligheten. Bryr Gud seg virkelig om dei fattige, eller er det berre på papiret?

Me lever i en verden av urettferd, maktmisbruk og unnfallenhet. 1 mrd. menneske lever i ekstrem fattigdom. Kva angår det mitt liv?

Rikdommen og fattigdommen konkurrerar om å overdøyve kvarandre. Kanskje kan me si som Rene Padilla, misjonslederen fra Argentina, at det ikkje er fattigdommen som er vår tids utfordring, men grådigheten. Grådigheten som handlar om å få mest mulig for minst mulig kostnad og innsats. Høg profitt til låg pris. Produksjon blir flytta dit det er billig å drive rovdrift på menneske og natur. Kva er vår andel i grådigheten?

Grådighetens strukturar er så innvevd i vårt livsmønster, at me nesten ikkje merkar det. Det er vanskelig å kritisere oss sjølv for noko andre gjer. Da er det lettare å henfalle til maktesløsheten – min innsats blir likevel berre ein dråpe i havet. Me blir dyssa ned i ein søvn der me følgjer strømmen av tankelause vaner. Og overser ringvirkningane me pregar verden med. Det er lett å bagatellisere min egen rolle, mine egne handlingar, eller mangel på dei. Kva er min andel i den strukturelle synd? Mi passive støtte og godkjenning av grådigheten. Skatteparadisa. Min unnfallenhet og passive nøytralitet? Me betaler ein urealistisk låg pris for mange av våre varer. Denne form for bevisstlaus godkjenning av urettferdige strukturar har politiske konsekvensar.

Guds rikes radikale motkulturverdiar, som det står om i dagens tekst, er utan tvil i essens politikk. Det er ein politikk som handlar om å gjenopprette rettferd. Me må frigjere oss fra falsk nøytralitet og rette oppmerksomheten nedover. Jesus er profeten som avslører urett, han er revolusjonær og frigjerer. Han har valgt side for dei fattige. Me må ikkje bli med i den motsatte bevegesen – i grådigheten som driv rovdrift på natur og menneske for kortsiktig profitt og gevinst. Varer som norske bedrifter kjøper og sel, er ofte produsert under forhold som er ulovlige: Tvangsarbeid, barnearbeid, helseøydeleggjande arbeidsplassar, grov diskriminering og lønn under fattigdomsgrensa. Det fins ingen lov som forbyr eller hindrar norske virksomheter å importere varer som er laga under ulovlige forhold slik som barnearbeid og ekstrem bruk av overtid. Arbeidet med etisk handel er noko virksomheten sjølv må ta tak i.

Shane Claiborne fra the simple way seier det så sterkt at om me ikkje har rettferd for dei fattige, blir vår lovsong berre tom støy. Om me bryt forbindelsen til dei fattige, bryt me forbindelsen til Gud. Da har me kutta forbindelsen mellom den åndelige og den materielle verden. Tiggarane som kjem til Oslo, minnar oss om den store fattigdommen i Europa. For eit par veker sidan var eg på studietur i Romania for å lære meir om situasjonen og sjå korleis dei levde – og møtte fleire eksamplar på stor fattigdom. I ein slum budde det over 200 romfolk på ein søppelplass, som ikkje fins på papiret. Der levde dei av søppel, bygde hus av søppel, fyra med søppel i over 20 kuldegrader, samla flasker, bitar av jern og levde av dei små inntektene dei fekk av det. Dei delte livsvilkår med rotter som kom inn i utette hus om natta. Fleire barn sleit med alvorlige rottebitt. Denne slummen fins i Europa og EU men eksisterar ikkje på papiret. Romfolk blir behandla som ikkje-menneske. Dei vart forsøkt utrydda under 2. verdenskrig og er i følgje Eurodiakonia utsatt for eit eksepsjonelt høgt nivå av diskriminering, sosial eksklusjon og fattigdom i heile Europa. Det er ikkje meininga at me skal løyse det komplekse tiggerproblemet, men prøve å sjå på dei og behandle dei som menneske. Ikkje som søppel, eller som ikkje-menneske.

Noko er gått tapt i oss om me trur at kroppen skal ha sitt og ånden skal ha sitt og ikkje ser at det heng saman. At det eine dør utan det andre.

I Limadokuementet står det om enheten mellom ånd og materie. Jesus gir seg sjølv som konkret gåve til kropp og sjel: Gjennom nattverden gjennomtrenges og fornyes hele menneskets personlighet og verdighet ved Guds nåde som fornyer alt. Nattverden lar den troende blir deltaker i historiens mest sentrale begivenheter. Vi viser oss derfor som selvmotsigende deltakere i nattverdsfeiringen hvis vi ikke aktivt deltar i den fortsatte forbedringen av verdenssituasjonen og enkeltmenneskers kår. Nattverden gjør det klart for oss at stilt ansikt til ansikt med Guds forsonende nærvær i menneskets historie er vår opptreden selvmotsigende. Vi står under en vedvarende dom på grunn av opprettholdelsen av alle slags urettferdige ordninger i vårt samfunn. Denne urettferdigheten angår mange slags skiller som har sin grunn i menneskets stolthet, materielle interesser og maktpolitikk.

I starten vart nattverden feira samen med fellesskapsmåltidet, der dei delte av dei materielle godene, og sørga for at det var nok til alle. No når nattverdsfeiringa har blitt meir symbolsk, kan det vere vanskelig å få med seg heilheten og samanhengen mellom det materielle og det åndelige. Guds gåver er av ein slik karakter at det må deles. Jesu brød og vin viser at han fortsatt forsørgjer og utruster kyrkja for verdens skyld. Me må bruke muligheiter rundt oss til å utvide Guds nåde – slik at gåvene, både dei åndelige og materielle når ut til fleire menneske.

Nåden er dyrebar. Den er dyrekjøpt. Gud ofra ikkje sin sønn for å gi oss anledning til å frotse i rikdom utan å dele av godene. Me er kalt til å fortsette det nye livet, det gode livet, for alle, ikkje berre for ein eksklusiv gruppe på toppen av oljeberget, oljenasjonen. På same måte som Maria er me personlig kalt. Maria personifiserer og syng evangeliets grunnleggjande budskap: endevending av verdiar: kjærlighet, ydmykhet og respekt erstattar rikdom, makt og privilegert posisjon, og avslører med dette at det for Gud er dei små som er virkelig store, dei rike som er dei fattige. Sjå det store i det små. Det lille frø i Marias mage som romma all verdens rikdom.

Kva er vår respons på Maria lovsong? Kva for sjølvforståing har me som kristne, som kyrkje?

På den felleskirkelige konferansen for klima og miljø i haust vart det stilt spørsmålet: Kvifor engasjerer me oss ikkje meir for klimarettferd i kyrkja? I dei 10 bud står det at du skal ikkje stele. Er det ikkje akkurat det me gjer når me ikkje deler av jordas ressursar med framtidige generasjonar, eller med fattige?

Me må begynne å snakke om moral og ikkje berre vere opptatt av kva som er lov/ikkje lov. Tanzania er Afrikas 3. største produsent av gull. Men skattesystemet tillet, ja underbygger at pengane strømmer ut av landet til skatteparadis. Kven eig ressursane? Er det lov å la ein liten elite stele verdiane til eit heilt samfunn? Det handlar om politikk – kva for samfunn me vil ha: Profitt og komfort for dei få, eller fordeling til fordel for dei mange.

Korleis kan me synleggjere at me er del av den verdsvide lidande kyrkje med klimaendringar? Korleis kan me vere med å påverke beslutningsuviljen til politikarane? Vil me kjempe for å bevare skaparverket, eller ofrar me skaparverket til fordel for det som er mest kostnadseffektivt på kort sikt.

Me er kalt til å vere våkne midt i ein verden av nummenhet, fremmedgjøring og apati. Sjå muligheiter rundt oss til å utvide Guds nåde – slik at alle menneske, fattige som rike, høge som låge, skal sjå og høre noko av det kyrkja gjer, og forstå meir av Guds nåde.

I Ef. 2, 8–10: står det om dei gode gjerningane som essensielt i kristent liv. Me er frelst av nåde, det er ikkje vårt verk, men Guds gåve. Tru er ikkje prestasjon, men å satse på Gud. Makta og muligheitene er hans. Gode gjerningar er relatert til menneskelige basisbehov. Kva er basisbehova i vårt nabolag, i vår menighet? Kva forventar Gud av meg? På same måte som kjærlighet og rettferd er integrert i Gud, må det vere integrert i oss på same måte. Me er designa for å vere vitner for Guds rettferd, Guds godhet. Me er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerningar.