Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(etter 2. Kor 13, 13)
Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Ja, slik sang vi på tirsdag, på formiddagstreffet, da skinte solen og alle var glade til sinns, det var kaffekopp og brødmat, det var trivelig å være sammen og å synge. Med denne himmelfartsdagen begynner en langhelg, konfirmantene i går kveld så frem til skolefri på fredag, i morgen, også, mange dager, og forhåpentligvis dager med sol. Nå ser vi frem til 17. mai, til fest og glede, det inviterer til fellesskap og samling, nede i byen, en tur i marka, å se ned fra en liten topp ned til Lutvann, himmel og jord glir inn i hverandre.
Himmelfartsdagen glir inn i det, for ordet himmel vekker positive følelser, himmelen er blå, himmelen spenner vidt, himmelen – det er lengsel og håp, allheims rom.
Himmel, det er så mye mer som kommer til uttrykk, det er lykke, det kan være et hjem, kan være ønsket som evig hjem, himmel, det er trygghet, lengsel etter en tilstand kjennetegnet av tilfredshet som aldri tar slutt, det er ro, det er et liv i ro, et liv i verdighet, et liv i fred.
Samtidig: det er avstand. Himmelen er langt borte, paradiset er tapt, det er lett å se at noe ikke er der, eller er bare der et lite øyeblikk. Det går an å føle savn, tomhet, livets letthet og lettvinthet. Det er mye som kan forstyrre livet, da er det som om føttene blir dratt bort under en. Det er jo derfor lengselen er der: fordi det er noe som mangler. Det er ensomhet, ødelagte fellesskap, forhold som gikk i stykker. Uenighet mellom mennesker, hverdagens utfordringer som det må hanskes med. Framtidsutsiktene er ikke himmelske, er ikke grønne, men gråe og svarte. Solen varmer ikke bestandig, minner ikke om himmelen bestandig, noen ganger virker alt grått og trist. Uten herlighet, men med strid, uten kjærlighet.
For omtrent 2 000 år har Jesus forlatt verden – og: Alt ble som det alltid har vært. I alle fall: Klok eller klokere ble menneskeheten ikke. De store spørsmål står fremdeles ubesvart, sult, tørke, vold, krig, elendighet, store trusler har blitt overvunnet, men nye kom til: Den norske kirke er del av kampanjen Klimavalget 2013, det står mye på spill. Var Jesu liv, hans død, hans oppstandelse forgjeves? Hans innsats for Guds rike på jorden, her og nå, midt i blant oss, var det ingen ting. Jesu kamp for et liv i verdighet og frihet, er alt borte? Og, på himmelfartsdagen, ble ikke alt mye kaldere og mer fortvilt etter at Jesu drog? Har Gud trukket seg tilbake, inn i en fjern himmel? Hvem holder trofast til oss mennesker, hvem gir håp og nytt mot, hvem holder av meg, hvem lar det vokse og spire, det grønne, livet, her på jorden. Hannas ord klinger i det fjerne og minner og holder levende Guds trofasthet, her og nå, ikke langt vekke, her, blodig, skittent, enkelt, jordnært, jordbundet:
Mette må arbeide for sitt brød,
men sultne slipper å hungre mer.
Gud reiser den svake opp av støvet
og løfter den fattige fra dyngen.
(1. Sam 2,5a.8a)
Men Jesus, er ikke Jesus lang mer himmelvendt i sin tale, i sin bønn, på lang avstand fra alt dette, hvordan forstå disse fine, ja, nærmest høytsvevende setninger:
Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
(Joh 17, 1b-3)
Det kan virke veldig langt vekke, men se på Emil Noldes himmelfart på fremsiden av deres programark. Ingen Jesus i fine klær og med fromt blikk som vender seg bort, men en som er tegnet av Hannas sang, av støv og svette, av jordlivets utfordringer. En som har erfart at det nettopp er herligheten som gir livet lodd, tyngde, kraft og håp, som gjør standhaftig. Herligheten Jesus ber om er en slik herlighet, en herlighet som Hannas sang synger om, en herlighet som gir livet en vending og et nytt vri:
Gud lar de fattige sitte blant stormenn,
og gir dem en ærefull plass.
(1. Sam 2, 8b)
Herlighet, det greske ordet Johannes bruker må forstås på denne gammeltestamentlige bakgrunnen. Herligheten Jesus gir, Jesus ber om er en herlighet som gir livet kraft og håp og får jeg del i det, kan jeg gi andre del i det, er jeg med på å spre Guds herlighet. Guds herlighet blir åpenbart i det menneskene danner et solidarisk samfunn, et solidarisk fellesskap, blir ett, ikke likt, ikke enig om alt, men ett.
Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.
(Joh 17, 4)
Jesu gjerning, Jesu kamp, Jesu innsats er i Johannes’ evangelium uløselig bundet til kjærlighet. Jesu gjerning drives frem av kjærlighet, Jesu gjerning er kjærlighet, kjærlighet gir retning, mening og mål. Kjærligheten som rammer oss, møter oss, overvelder oss, som vi får motta og som Jesus levde og døde for, som Jesus ble vekket opp fra de døde for. Det er denne kjærligheten også vi i dag lever av, som gir herlighet, et omsluttet liv, som gjør det mulig å ta avskjed og å gå videre. Kjærligheten som ikke bare låser opp himmelens porter, men som lar den bli å kjenne her nede på jorden,
Himmelfart – Jesus, Gud har tatt himmelen ned til oss, fra et sted til alle steder, fra en tid til alle tider. Da Jesus var og levde på jorden, det er lenge siden, da var han fjernt fra oss. Om Jesus ikke hadde dratt til himmelen, så hadde han fortsatt vært fjernt for oss, først nå er han oss nært, er her, som pantokrator, som Johannes sier, som Allhersker. Det er i hans virkmektighet vi lever. Himmelen står åpent, overalt. Det gir mot og kraft og håp, i all motløshet, i alle utfordringenes ansikt, om det nå er klimavandel eller krigen i Syria, i Hannas sang. Det er en usminket Jesus som drog, for han visste om utfordringene, visste om at himmelfarten må være jordvendt, må åpne et rom for himmelen på jorden, der hvor mennesker solidarisk står samlet. Himmelfart, det sikrer at herligheten sprer seg, at de fattige kan få en ærefull plass. Det sikrer at vi kan stole på kjærligheten som velter alle forhold, som lar oss puste fritt, som lar oss se maiens skjønnhet og en himmel som står åpent, alle steder og alle tider.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(etter Fil 4, 7)