Preken på juledag 2014 - av Hilde Ramsøe Graff

Prekentekst Joh 1, 1-14

I går tok teksten oss med 2000 år bakover i tiden til Betlehem, til barnet i stallen og krybben. Himmelen var åpen og englene sang, men vi var på jorda - i en fortelling som lar seg begripe, som vi kan se for oss og leve oss med i.

I dag åpnes en dør opp til et annet univers for at vi skal få skue noe mer!

  • Lenger ut i kosmos - til tidenes grense!
  • Dypere innover i Gudsmysteriet!
  • Ja, kanskje til de innerste sammenhenger i tilværelsen …

For i dagens tekster settes det ord på dype sammenhenger mellom liv og lys, her veves åndelige og fysiske størrelser sammen, både som begreper og som realitet og vi aner at de har del i hverandre på måter vi ikke forstår.  Her møtes evighet og tid. Ord og virkning. Budskapet bæres til oss i en form som er så vakker og mektig at det kjennes umulig å prøve å si noe etterpå.

Skjønnheten og det uutsigelige i denne viktige Johannes-teksten er føde for vår lengsel, en inspirasjon og en hjelp til å holde mysteriet åpent. Til aldri å tro at vi virkelig kan forklare alt som har med Gud å gjøre, eller å lodde dybden i hvem Jesus er eller helt forstå hvordan livet kommer til oss gjennom Ham. Det er en vaksinasjon mot å lage banale forklaringer, å sy sammen litt her og litt der og si «sånn er Gud», «sånn er Guds vilje og plan». Vi står i undring og takk innfor Guds visdom og må erkjenne vår begrensning. Vi får aldri mer enn et «fingerbøl av brønnen hos den eldgamle Gud», sier Arnold Eidslott og han minner oss samtidig om at grensene for vår innsikt er satt i omsorg …

Disse tekstene som vi hørte i dag, er viktige for mange, og kanskje særlig dem som trekkes sterkt mot det mystiske og åndelige, for tekstene løfter oss og gir næring til en dyp lengsel, til det ordløse. Og det pirrer tanken, ønsket om å grave fram innsikten og de skjulte skattene. 

Men, dagens evangelium, innledningen til Johannesevangeliet, er like mye en advarsel mot å forsvinne inn i det åndelige, mot å rendyrke innsikt, fine ord, forståelse og tro at det er VEIEN, for teksten drar oss faktisk med motsatt retning.

Den starter «i begynnelsen», før tiden, hos Gud, da alt ble til, men den beveger seg sakte, men sikkert og med poetisk kraft ned på jorda, mot oss.  «Det sanne lys som lyser i for hvert menneske kom nå TIL VERDEN.» Og ikke bare til verden, som en åndelig størrelse i verden, nei: Ordet ble menneske. Tok bolig iblant oss. Ble kjøtt. Inkarnasjon. Det er her det skjer. I vår verden, i en kropp, et menneske som levde i blant oss.

Det forandrer vår verden. Det menneskelige får en helt ny dimensjon når Gud tar del i det. Vi kan aldri mer se ned på det menneskelige hverken i andre eller i oss selv og degradere livet. Det var skapt i Guds bilde fra begynnelsen, og Gud valgte et menneskes kropp når han ville dele vår verden med oss. Det er et evangelium om at det menneskelige har uendelig verdi, det er skapt, elsket og Gud deler vår erfaring av kropp; glede, sorg, sult, tørste. Dette evangelium kaller oss til å kjempe for hverandres verdi. I etikken, i samfunnet, i vår nærhet, der vi treffer vår nabo, våre nærmeste og den fremmede på gata eller på skole og jobb.

Men Johannes holder oss fast i mysteriet: Han som kom, Jesus, var kjøtt og blod, menneske, men uten å miste det Han hadde fra sin Far fra begynnelsen, det var en del av ham, «vi så hans herlighet, full av nåde og sannhet.» Det er dette billedkunsten har prøvd å vise oss med gullglorien rundt Jesu hode, slik som på bildet på programmet (og gjengitt øverst i denne artikkelen).

Johannesprologen, som denne innledningen av evangeliet heter, er skrevet for å peke på Ham som kom fra Gud. Det skal peke på og forklare hvem resten av evangeliet handler om. Eller kanskje vi kan si at resten av Jesus-fortellingen, både hos Johannes og de andre evangelistene, åpenbarer ulike sider av akkurat dette, at Jesus var fra Gud. At han hadde livet og lyset i seg og derfor kunne gi liv og lys til andre, til oss. Det er derfor han er vår Herre i dag, det er derfor vi feirer messe for ham, Christmas. Og i gudstjenesten skjer det igjen, alt sammen. Det åndelige og det fysiske, det hellige og det alminnelige smelter sammen.

Musikken når oss med det usigelige: Gud, den evige kom for å være her iblant oss. Vi kan hvile eller synge med.  Vår bønn vender seg mot ham, med all vår lengsel og vårt savn, vår takk og vår glede.  Og ordet lyder i gudstjenesten som språk og tekst, fortelling og bilder, til oppmuntring og vekst.

Også denne juledag blir Ordet kropp når han møter oss i nattverden, i brød og vin, i kropp. Hans kropp, vår kropp. Her og nå. Det utenom vår forstand. Det går rett i kroppen. Det er til å tro og hvile i. Det er evangelium som bærer oss i liv og i død. Det gjør seg ikke avhengig av vår forståelse. Det bare er her midt i blant oss. I oss. For det skjer her i vår verden, om den er slik eller slik. I ditt liv og mitt. Om vårt liv for tiden er lett og godt eller tungt og trått. For Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Det er julens mysterium og vår kristne tros største skatt.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd Som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"