Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(etter 2. Kor 13, 13)
Det er en kontrastens tekst, denne fortellingen, denne lignelsen Lukas presenterer for oss. Som så ofte, så er det en eller annen som vil vite noe fra Jesus, et tilsynelatende enkelt spørsmål, som på ingen måte er småtteri:
Herre, er det få som blir frelst?
(Luk 13, 23b)
Jesus svarer tredelt.
De to første delene er formaning og lignelse og her ser det, for å si det enkelt, mørkt ut. Det er ikke mange som skal klare seg gjennom den trange døren og når husherren har lukket døren, så er den lukket, da blir det ikke mer enn en kort, nærmest kjeftende, samtale gjennom den lukkede døren, og all påberopning på samvær med husherren selv fører ikke videre. Døren er lukket.
Annerledes og i motsetning til disse to første svarene er det tredje svaret Jesus kommer med, mot dørens lukkethet, mot det endelige svaret husherren kom med, åpnes nå døren igjen, vi får se inn, et festmåltid med både ærverdige deltakere og deltakere fra alle verdens hjørner – her er det rom, løfte, lovnad, begrunnet med en aldri så liten overraskelse:
Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.
(Luk 13, 30)
Når noen opplever en lukket dør, så har det gjerne en grunn. En kommer for sent til festen eller til middagsinnbydelsen for en skulle bare eller en måtte bare – og vips, da er en for sent ute. Noe annet var, kan hende, viktigere, morsommere, eller simpelthen mer påtrengende. Men døren er lukket og festen er i gang når en kommer frem.
Det er nok ikke vanskelig å kjenne seg igjen i følelsen av å bli avvist, å stå utenfor, usikker, nervøs, argumenterende for sin sak. Det føles ikke godt.
Men det er vel ei heller vanskelig å kjenne seg igjen i følelsen av å slippe inn, på tross av at en er for sent, når plutselig alt er mulig likevel, å få sitte sammen med mange andre, det gikk, det gikk til slutt, den andre ventet og jeg var ventet. Overraskende og veldig godt.
Jeg er overbevist om at det er i alle fall en ting til som gjemmer seg i teksten – og det er følelsen, trangen til å si til dem som står utenfor og vil inn: Ser dere, nok er nok. Dere kom ikke i tide, dere har dere selv å takke. Noe innsats må en kunne forvente og et sted går grensen.
Det som skjer, nærmest umerkelig, er at en tar på seg husherrens rolle, prøver seg på å tenke husherrens tanker, begrunne at husherren ikke lenger vil lukke opp. Det som går i glemmeboken er prekentekstens overraskende avslutning.
De siste to ukene har jeg blitt minnet på at de følgende spørsmålene på mange måter fortsatt bestemmer mye av den kirkelige diskusjonen: Hvem slipper inn? Hvem vil vi at slipper inn? Hva går an og hva går ikke an?
For det er med slike spørsmål i bakhodet store deler av det indrekirkelige miljøet har lest Rapporten fra Bispemøtets samlivsetiske utvalg. Spørsmål om likekjønnet ekteskap og heterofilt samboerskap blir forstått som spørsmål om inngang til evig frelse, i avisen Vårt Lands nettmøte fikk preses Helga Haugland Byfuglien følgende spørsmål:
«Har dere som sitter i samlivsutvalget, tenkt gjennom konsekvensene av deres sluttninger, om dere faktisk tar feil – og Gud i himmelen aldri vil kunne la sitt hellige Navn bli tatt til inntekt for det Bibelen kaller synd? […] Har dere tenkt gjennom de aspekter av dette som vedrører mennesker evige frelse? […] Har dere tenkt over muligheten at dere kan ha kommet ut på ville veier, og latt dere forføre av hensyn til populæritet, eller tidsånd, akademisk korrekthet eller politisk press? Rett ut sagt; har dere tatt høyde for konsekvensene om dere tar feil?»
Den første setningen i hennes korte svar lyder:
«Det er et stort ansvar for alle å tolke Bibelen, men det betyr ikke at vi skal la det være.»
Det vår preses etter mitt skjønn gjør er å holde av plass for den overraskende avslutningen. Spørsmålsstilleren derimot vet alt selv. Det er han som har lukket døren. At det hører med til livet – også til troslivet – å ta avgjørelser, å bestemme seg for noe, at en lar seg distrahere, at en løper fare for å møte en lukket dør, kommer ikke inn i synsfeltet. Her er det slik at døren er lukket for noen og står åpent for andre. Så lenge det sikres en indrekirkelig renhet, som er uberørt av popularitetshensyn, tidsånden, akademisk korrekthet eller politisk press, slik ser det ut som, er alt på stell, klappet og klart. Åpent og lukket er en avgjort sak.
Det oversees at de som banker på og gjerne vil inn faktisk viser til religiøs praksis med husherren selv, det er det de argumenterer med:
Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.
(Luk 13, 26)
Godt mulig – og ikke nødvendigvis å forakte – at det gir selvsikkerhet, å ha levd i et kristent hjem, å ha gått til gudstjenesten regelmessig, å ha deltatt i nattverdfeiringen, men det er ingen garanti for noe som helst.
For prekentekstens overraskende avslutning understreker: Det er Jesus alene som åpner og lukker og avslutningsordet han kommer med er åpning, løfte og lovnad.
Vår preses gjør altså helt rett i å peke på ansvaret tolkningen av Bibelen medfører, og den kommer vi ikke unna med lettvinte svar.
Det er en krevende øvelse å ville sette seg selv i husherren sted, at en vil bestemme hva som ikke går an, å ville bestemme at for noe eller noen skal døren være lukket. For det første er det krevende fordi det er Jesus sin plass. For det andre er det krevende fordi den i mange tilfeller, også i spørsmålsstillerens tilfelle, gjøres på en måte som har renhet, uforstyrrethet, som mål – her er det bare oss og våre rene tanker, uten tidsånd, uten akademia og hva ellers kan oppfattes som forstyrrende og forurensende.
Senest her blir det tydelig at det har tippet over fra å være en krevende øvelse til å være en umulighet, til å være livsfornektende og nedlatende overfor ganske mange mennesker.
For det fører til at en godt kan konstatere at veldig mange par lever sammen uten å være gift, men en bryr seg katta om det og ser ikke noe annet enn forhold som ikke bør være slik. Det livet som leves, de avgjørelsene som tas, sorg, glede, smerte, tro, håp og kjærlighet, alt nedgraderes, nedvurderes og skyves bort, lukkes ute – i beste husherrens stil.
Hvor mange dører inn til kirken har blitt lukket på denne måten? På denne arrogante og bedrevitende måten som ved hvert veikryss henter frem en ny fanesak hvor kirke og frelse og alt sammen står på spill, hvor de samme argumentene brukes igjen og igjen, enten det gjelder kvinners stemmerett eller kvinners prestetjeneste, enten det gjelder skilsmisse eller gjengifte, enten det gjelder samboers prestetjeneste eller de homofiles ekteskap? At en rammer folk som viser til religiøs praksis med Jesus ser en bort fra – i beste husherrens stil.
Det siste verset av dagens prekentekst har vanskelige levekår.
Hva så? Skal vi som kirke ikke har lov til å ha en mening om noen ting? Får vi aldri si hva vi mener?
Så klart, og det er mange anledninger til å gjøre det. Anledninger som bør gripes med hjerte, munn og hender.
I fastetiden retter kirken fokus på Skaperverk og bærekraft, på våre valg når det gjelder oljeutvinning, egoisme, rikdom, vårt ansvar for den felles jord.
De europeiske kirker retter fokus på vannforsyning i Europa som trues av privatisering og kommersialisering, hevder tilgang til rent vann som menneskerett.
Kirkene er med og engasjerer seg, ikke fordi de vet alt, fordi de er så selvsikre at de er overbevist om at et slikt engasjement fører oss rett til den evige frelse. Men kirkene – og vi – er med, fordi vi vet at den neste, den som gjerne vil inn, fortjener å stå i fokus. Fordi vi lar oss røre av avslutningens alvor og glede:
Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.
(Luk 13, 30)
Det er et spørsmål om fokus: skal vi være med på å åpne eller å lukke?
Skal vi påstå at vi vet alt, om livet, om troen, eller skal vi være åpne for overraskelser?
Kanskje det er bibeltolkningens risiko, troens risiko og livets risiko: stadig nye svar og alt kan skje.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(etter Fil 4, 7)