Prekentekst: Jes 42, 1–4
[Fra prekestolen.]
I
Et lukket land var det, Korea, det var villet å ikke la fremmed innflytelse komme inn i landet. Og slik var det helt til 1880-årene. Det var en forsiktig åpning og med den kom vestlig lære, vitenskap, men også kristendommen til Korea.
Sør-Korea, tigerstat i det utgående 20. århundre, de olympiske sommerleker i 1988 ble avholdt i Seoul, hovedstaden, landets økonomi skjøt fart og Sør-Korea er i dag blant de 20 OECD-land med høyest inntekt per innbygger.
Helt annerledes er det i Nord-Korea, landet som befinner seg i både selvvalgt og pålagt isolasjon. Menneskene i Sør-Korea tjener i gjennomsnitt 17 ganger så mye som menneskene i Nord-Korea, de lever i gjennomsnitt tolv år lengre.
II
Kristendommens historie i Sør-Korea er ung, den begynte med at noen koreanere fikk møte kristendommen i Kina, i slutten av det 19. århundre. Heldigvis skiller seg historien fra andre land: Misjonærene som omsider kom, tilhørte ikke kolonialherrene. Heller motsatt: Det var kristne som var oppmuntrende kraft mot diktaturenes åk.
I dag tilhører 20 % av befolkningen i Sør-Korea en av de mange, og splittede, protestantiske kirker. Ca. ti % tilhører den katolske kirke.
I Nord-Korea var det ca. 120 000 kristne i 1945, de aller fleste måtte flykte til Sør-Korea. De første årene etter koreakrigen var det ikke noe offentlig kristent liv i Nord-Korea. Først på 1970-tallet fantes igjen spor av kristne i Nord-Korea, i dag finnes vel rundt 13 000 kristne. Men det nord-koreanske regime slår hardt ned på alt som oppleves som truende, på kontakt mellom troende over landegrenser og med evangeliet.
[Fra koret.]
III
Et stort rom, veggene er utsmykket med høye søyler, store malerier finnes mellom dem, på den ene, kortere siden av rommet en svær dør som nesten når til taket. I midten av rommet et stort bord, stoler rundt og i disse stoler sitter det menn, de ser avventende ned på bordplaten, tiden står nærmest stille.
Men så åpner døren seg, inn kommer en høy mann i en hvit kjortel og en stor kappe rundt seg, et fast ansiktsuttrykk, han ser utover forsamlingen rundt bordet, og da, kan virke som om det er først nå, at de rundt bordet ser at det har kommet en person til, en ung mann, noe beskjedent, et halvt skritt bak denne mannen. Med en bevegelse reiser alle rundt bordet seg, men den høye mannen gir dem tegn med en gang, de setter seg igjen. Spent ser de hva som skjer. Den høye mannen griper den unge mannens hånd og skyver ham frem for seg og han tar til å tale:
Se her, han er min tjener,
dere vet at jeg har kalt ham inn i min tjeneste en god stund tilbake,
men jeg formaner dere en gang til:
Jeg er den som står bak ham,
jeg støtter ham i alt han gjør,
jeg står inne for at oppdraget hans blir fullført,
min Ånd omslutter ham som en kåpe omslutter og varmer en frysende kropp.
Han skal føre min rett ut til alle folkene.
Min avgjørelse, min beslutning, min dom, min rett.
Ikke min moral, men min politikk, min guddommelig politikk.
Han skal fortelle hva jeg gjør – i dette øyeblikket da deres folk aner, håper og venter på en slutt på eksilet, en slutt på fangenskap og ufrihet, da deres folk venter på at alle politiske systemer forandres og en ny orden bryter seg frem.
Han skriker ikke og roper ikke når han kunngjør alt dette, for det trengs ikke.
Hans røst skal ikke høres i gatene, for det trengs ikke.
Han må ikke larme og støye, trenger ikke å krangle seg til oppmerksomhet.
Min rett bryter seg vei, min rett vil høres, for min rett er et godt budskap, er rettferd og fred.
Da hvor dere er redde og frykter at eksilet og fangenskap vil ødelegge dere, vil han sørge for at deres mot holdes oppe, ja, at deres folkets skjebne lyser for hele verden.
Jeg står her og jeg sier dere:
Ingen og ingen ting kan stoppe ham – midt i denne situasjonen av ombrudd og oppbrudd sender jeg ham ut, med et gledesbudskap for hele verden.
Det vil komme forandring.
Min beslutning, min dom, min rett, rettferd og fred.
[Fra prekestolen.]
IV
Det er teksten fra Jesajaboken som er utgangspunktet for og inspirasjonen til overskriften over Kirkenes verdensråds generalforsamling, det er her oppdraget og forvissningen, kraften til å gå videre har sitt opphav.
Gud sender ut sin tjener, lar den forkynne Guds avgjørelse, Guds rett, Guds vilje til en ny politisk orden med rettferd og fred – det gir inspirasjon, håp, tro og tillit.
Også i dag, og vi alle vet om det, står vi foran utfordringer, vi står i midt i omveltninger, det er mye som er lagt på oss som byrde hvor ansvarsovertakelse er påkrevet, vi ser fremskritt, tegn til håp.
Tjeneren er sendt, ut til hele verden, tjeneren skal spre retten og vi vet at mange kirker er dypt engasjert i disse spørsmålene, spør etter fattigdom og rikdom, etter de påtrengende økologiske spørsmål i møte med klimaforandrigene.
Kirkene har viljen til å lytte til Jesajaboken, har ønske om å la seg inspirere og engasjere, og spør seg: Hvordan er veien, denne veien tjeneren går og vi skal gå på? Kan vi, bør, er vi kalt til å la oss sende til å spre Guds rett over hele jorden? Og hvis svaret er Ja, hva er det viktig å se, hva er det viktig å si, hva er det viktig å gjøre?
Det er viktig å se at veien ikke er modell for moralske påbud om en bestemt livsførsel, men at veien har sitt utgangspunkt i Guds vilje til rett, for alle verdens mennesker. Derfor er det viktig å si, som det sies i den nye misjonserklæringen som skal drøftes: de undertrykte, de marginaliserte, de utstøtte er Guds hovedpartnere, de kan fortelle oss hva som er et godt budskap og hva som ikke er et godt budskap. Rettferd, solidaritet, det er kjerneverdier for en misjon i dag, en misjon som ikke lenger har sitt opphav i sentrum, men hos de utstøtte. Jeg mener at det er viktig for kirkene å stå opp for en ny ordning av flyktningepolitikken. At flyktninger drukner på vei til Europa, at syriske flytktninger blir til tall en påtroppende regjerning kan bevise handlekraft med, er uforenlig med Guds rett, med Guds vilje til fred.
Men det er jo også her en av de store utfordringene slår inn: Er mitt svar alles svar? Kan kirkene samles om en visjon, om et mål? Dypest sett er kirkenes enhet berørt av dette. Hva svarer kirkene i møte med nåtiden?
Siste ukes Bispemøtet gir et innblikk i det, i det som skal diskuteres i mye større målestokk på generalforsamlingen: Åtte av tolv biskoper sier at et ekteskap mellom to mennesker av samme kjønn er læremessig ikke problematisk for kirken, fire av tolv sier det motsatte. Er kirkens enhet truet? Biskopene samlet mener nei.
Men hvor langt skal en strekke seg for enhetens skyld? Hvor mye kirkepolitisk spill er de åtte biskopene, som nå har signalisert et Ja for homofilt ekteskap, villig å gå med på før de står på sitt? Kan ikke vi, som medlemmer av kirken, forvente at biskoper i denne kirken står på for sitt? Kanskje kirkens samhold og enhet er mer truet om vi ikke kan stole på at biskopene faktisk gjør det, for nikkedukker kan vi finne andre steder?
Det er ingen hemmelighet, kirkene som skal samles i Busan besvarer spørsmålet om homofilt ekteskap svært ulikt. Men å blåse det opp til det spørsmålet all økumenisk enhet står og faller med er simpelthen uriktig. Det er mye kirkene ikke er enige om, men det rokker ikke ved enheten som springer ut av oppdraget tjeneren har fått: Å spre Guds rett.
Kirkenes enhet står og faller med dette: kan kirkene samles om, å bringe ut Guds avgjørelse, Guds beslutning, Guds dom og Guds rett ut til alle mennesker?
Å spre Guds rett. Ikke en gudgitt moral, men Guds politikk, en guddommelig politkk som ser fra, som sprer seg fra ytterkantene, fra de undertryktes sted, slik at det som var sentrum blir til utkant. Da blir også Den norske kirke utkant, ikke fordi den åpner for vigsel av homofile par, men fordi den er vevd inn i Den rikes Vesten maktstruktur.
Selvsagt, alt sammen voldsomme oppgaver for kirkene, det er derfor den ber: Livets Gud, led oss til rettferd og fred.
Amen.