«Den som i et industrialisert samfunn insisterer på å kalle Gud for ‘hyrde’, ja, kan hende at vedkommende virker som et fromt menneske. Men i sannhet er det toppen av vantro. For det som påstås er at Gud så å si mister sin eksistens om menneskene forandrer de navnene som brukes på Gud.»

Harvey Cox skriver dette i 1966 og jeg tenker at hans påminnelse er verdt å ta med seg, fordi vi med advent og jul står foran en tid hvor ord, uttrykk og begrep om Gud, om Jesus blir så veldig mange og blir så veldig tradisjonelle.

Nå på søndag hører vi om Jesus som rir inn til Jerusalem, på en eselfole, og evangelisten Matteus griper tilbake til gamle bilder når han skriver: «Se, din konge kommer til deg.»

Og vips, så er vi der. Jesus som konge. Jesus som hyrde. Gud som far. Begrep, ord og uttrykk hentet fra familiære forhold, fra arbeidslivet, fra politiske forhold. Men alt dette har forandret seg – og med dette har også innholdet i beskrivelsene forandret seg.

Tenk på en konge. Ja vel, hvem har du sett? En godt voksen mann i svart dress, som nikker og vinker, som tar noen i hånden og som så klipper snoren? Som realpolitisk er uten makt og innflytelse. Er Jesus en sånn konge? Eller en konge med krone på hodet og rød kappe og hermelinpels? Neppe en bedre tanke, for det er vel ingen blant oss som vil ha eneveldet tilbake. Vi er vel glad for at kongen vår er underlagt demokratiske spilleregler.

Men hvordan skal vi kalle ham som rir inn til oss da? Hvilket navn skal han få?

Ved inngangen til et nytt år i kirken, ved inngangen til adventstiden, forberedelsestiden, ettertenksomhetens tid er vi best tjent med stillhet, taushet. Å ikke ha noe navn. Bare vente.

For når Jesus rir inn, inn i vår hverdag, inn i vår by, inn i våre sammenhenger hvor Jesus får møte det vi er opptatt av, vårt blod, vår svette og glede, vår kjærlighet, sorg og lengsel, våre håp og drømmer, da vil han få et nytt navn.