Påskefortellingen hos Lukas er en nærgående historie. Ved soloppgangen var kvinnene på vei til Jesu grav. Steinen var rullet fra. Kvinnene trer inn, de møter to ukjente menn. Og det blir brysomt. For de to spør: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Hører kvinnene en bebreidelse, en irettesettelse? Sier mennene: Dette må dere jo ha visst. Han er ikke her, han har jo sagt det hele tiden. – Hadde de ikke hørt godt nok etter da Jesus fortalte om dette?

Fortellingen er en fortelling om den første kristne menighetens utfordring. Det tok tid før de kunne tro at Jesus lever. Men før eller siden, så kunne de rope ut: Så blinde vi var! Vi visste alt og skjønte ingen ting.

Fortellingen er en fortelling om kirkens utfordring. Det tar tid å oppdage hvor livet bryter seg vei og hvor oppstandelse er påkrevet. For litt over femti år siden raste diskusjonen om kvinner kunne bli prester, mange protesterte. Vondt for mange. Samtidig: det var noen som ante det, men det er først i dag at det store flertallet roper ut: Vi visste alt og skjønte ingen ting. I år, i 2014, diskuterte Kirkemøtet om homofile par skulle få mulighet til bryllup i kirken, men forslaget om dette falt. Smertefullt, trist, dårlig begrunnet, men jeg aner påskemorgens røde og ser tegn til oppstandelse – og en dag roper vi ut: Så blinde vi var! Vi visste alt og skjønte ingen ting.

Fortellingen er en fortelling om samfunnets utfordring. Hvor gis det mulighet til liv og hvor rår egeninteresser? Hvordan utfordres vi av romfolk i vår midte og av pengesterke aktører som ønsker seg OL til Oslo? Hva vet vi, hva skjønner vi – og hvordan vil vi se tilbake på det om 20 år?

Det er i påsken det skjer. Vi utfordres til liv og oppstandelse, vi ser litt klarere, vi får styrket vissheten: ingen ting skal forbli som det er. Ikke en gang døden, som enda er så hardt og grusomt. Påsken minner oss om at døden har møtt sin utfordrer, vi skal se alle våre døde levende for Gud. Vi skjønner ingen ting, men vi vet det alt.