Det å miste et menneske man er glad i er en stor påkjenning, og en stor endring i livet. Det kan ta lang tid å bearbeide tapet, og å tilpasse seg endringen. Det kan også gå lang tid før man igjen kjenner noen glede i livet. Sorg er ingen sykdom, men en helt naturlig reaksjon på det tapet man har opplevd. Men det er en vanskelig prosess!
Det er naturlig at man blir veldig sliten, får dårlig matlyst, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Det kan være vanskelig å gå på jobb eller skole, og det kan være utfordrende å få gjort helt vanlige, dagligdagse ting. Følelsene kan skifte mellom dypt savn, sinne, lettelse, bitterhet, dårlig samvittighet og helt ubegrunnet selvbebreidelse. Mange kjenner også fysisk smerte, som hodepine, magesmerter eller andre plager. Sorgens mange reaksjoner kan gjerne utløses av helt uventede ting: En sang på radioen, en lukt som minner om din kjære, et uttrykk.
Mange har skrevet bøker, sanger og dikt om hvordan de kom seg gjennom sorgen, og vi kan lære mye av andre som har sørget før oss. Men det er ingen fasit på hvordan vi kan bearbeide en sorg. Hver person må finne sin vei, og jobbe seg gjennom det. Etter hvert klarer man å veksle mellom å gi rom for sorgen, og å la livet gå videre.
Noen gir uttrykk for at sorgen er ensom. Det er som om venner og bekjente er redde for å si noe feil eller for å forstyrre, og derfor trekker seg unna. Hva er vi egentlig redde for? Tårer? Avvisning? En enkemann sa til meg: «De trenger jo egentlig ikke å si så mye. Det holder at de er kommer, så kan jeg snakke.»
Kanskje vi alle må utfordre oss selv til å ta kontakt med de vi kjenner som er i sorg. Strekke ut en hånd. Gi en klem og si at vi synes det er trist det som har skjedd. «Jeg er her hvis du trenger meg!» Hvis de ikke orker, er det greit. Da vet de i hvert fall at vi tenker på dem. At vi er på laget deres.