– Vi har utvekslet hverdagskontakt gjennom chat og lydmeldinger. Da krigen i Iran startet, og opptrapping av vold mot palestinerne på Vestbredden ble enda verre enn før, spurte jeg henne om hvordan sikkerhetssituasjonen var for dem og hvordan det går. «Takk for støtte og bønn" var svaret, og «Vil du vite om situasjonen her?»
«Vi lever i et mareritt. Det er ingen jobb, ingen skole, ingen inntekt, ingenting. Vårt pensjonat «Abrahams hus» ga oss inntekter fra pilegrimer og turister, men de kommer ikke lenger, huset er nedstengt. Rester av en rakett falt ned i hagen nær min datters hus. Rakettene har ingen øyne, her er ingen sikkerhet, vi har ikke noe sted å gjemme oss, ingen bomberom, slik israelerne har. Men vi lever fortsatt. Og vi har håp, fordi folk som dere tenker på oss. Vi stoler på Gud og at han gir oss styrke til å holde fast i troen på ham, ved å sende folk som dere til å be for oss. Vi setter stor pris på all støtte dere ga oss. Alt vi ønsker er å leve i fred og at dette marerittet vil ende og vi kan gå tilbake til det normale så vi kan leve i fred, ha jobb, betale regninger og kjøpe mat. Takk for deres bønner!»
Hun skriver også: «Takk til Gud for alt. Takk for deres støtte og godhet. Vi trenger bønner for å kunne fortsette å leve og få en bedre situasjon. Vi har håp fordi folk som dere tenker på oss.»
Jeg sitter igjen med fortvilelse over at noen har det slik i hverdagen og i livene sine. Jeg er også overveldet over at nettopp denne kontakten ut mot noen andre i verden har så stor betydning. Også over betydningen av håp og bønn og takk til Gud i en fryktelig vanskelig tid, sier Inger Ellen Kolbjørnsen