Kirkepub mot ensomhet

Som singel kan det være utfordrende å fylle døgnet, og særlig helgene, med meningsfylt fellesskap. Man kan jo lage haugevis av avtaler med familie og venner, melde seg på all verdens aktiviteter, kurs og arrangementer, men man kan ha behov for bare å treffe folk litt planløst. Det er jo mennesker som er livet.

Til alt hell er i alle fall kirkene åpne på søndager. Det siste halvåret har jeg tatt en runde i flere kirker i Asker og Bærum, deltatt på gudstjenester og kirkekaffe etterpå. Jeg kaller det for ”kirkepub”. Jeg er ikke ”spesielt religiøs”, som jeg pleier å si. En politiker ble en gang spurt om hun trodde på et liv etter døden, og hun sa noe sånt som at hun ikke trodde på det, ikke visste noe om det, men hadde et håp. Der er jeg også. Uansett er det fellesskapet som er viktigst for meg, det å ha et uformelt møtested hvor noe kan skje, hvor man kan møte medmennesker uten å ha laget en avtale på forhånd.

Som folk flest hadde jeg mine fordommer om kirken og menneskene der, som f.eks. at det ikke var et sted for meg, fordi det var noen krav der som jeg ikke kunne oppfylle. Og jeg forestilte meg at det var mye misjonering og bibelsitater i sirkulasjon, og at jeg hele tiden ville føle meg som den fremmede.

Vi er ikke bortskjemt med puber eller pubkultur her til lands. Men det finnes jo kirker overalt, og etter gudstjenesten møtes man til kirkekaffe til en prat med kjente og ukjente. Og der kom altså jeg den ene søndagen etter den andre, i ulike kirker og var den ukjente. I noen kirker kom presten og hilste på meg. I andre kirker ble jeg ønsket velkommen ved bordet hvor den harde kjernen hadde tilholdssted. Og så var det kaffe og servering, på skalaen fra enkle kjeks til nybakte delikatesser. Det hendte også at jeg ble kjent med noen som inviterte til nye treff.

Så dette er altså et varsko til både single og alle andre som savner et fellesskap og en møteplass. Kirkene tar imot folk. Du kan bli overrasket, glad og mindre ensom.

Mai Britt Hausland, Asker

Gjenngitt med tillatelse.