Søndagstanker
Søndag 17. september
16.søndag i treenighetstiden
Tekst: Mark 7,31–37
Det stygge er det vakres mor
Rett før noe flott skjer, er det ofte kaos. Tenk på en stor fest, hvordan folk løper i beina på hverandre og mister ting i gulvet rett før gjestene kommer. Eller en fødsel, der alt er som vondest rett før barnet viser seg. Det som er vakkert, kan komme av noe stygt. Som i den norrøne fortellingen om hvordan verden ble skapt, der den heslige kjempen Yme blir drept og brukt som byggesteiner for en ny verden.
Jesus møter en mann som er døv og nesten ikke klarer å snakke (Mark 7,31-37). Hva gjør Jesus? Han strøk ham ikke lett over hodet eller noe annet koselig. Nei, han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Og det virket. Vi kan nesten høre helt hit hvordan folket summet om Jesus etterpå: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Dette er noe av det jeg liker med Jesus: Han gjør vidunderlige mirakler og er åpenbart ikke av denne verden, men skitner seg gjerne til på hendene og er åpenbart av denne verden. Han er ukjent – og kjent. Sann Gud – og sant menneske.
Kjempen Yme blir aldri mer enn en eventyrfigur for meg. En vi kalte opp hunden vår etter, fordi han som valp lå i matfatet og åt mens alle søsknene sto pent rundt og spiste.
Jesus er så mye mer enn Yme, men bærer med seg noe av det samme kaoset. Det uforklarlige, skitne kaoset før det vakre blir til. For meg gjør det Jesus mer relevant. Dessuten kommer det vakre så mye tydeligere fram. Alt han har gjort, er godt.
Tyra Ekhaugen