Søndagstanker
Søndag 17.mai
Søndag før pinse
Joh. 15.26-27
TALSMANNEN OG LONDON-TUREN
Romsey House i Cambridge var et økumenisk og internasjonalt teologisk college. Flere av studentene kom langveisfra. Amor skjøt sine piler i disippelflokken. Noen piler traff midt i hjertet. Andre piler gikk hus forbi. Den som traff best, var Mrs. Haberman. Hun var skolens rektor. Hennes eminente og elegante forelesninger – ofte framført uten manus – gjorde inntrykk. De traff både hjerte og hjerne.
En seinhøstdag sa min gode venn, David Mellows: «Bjorn, jeg har lyst til å vise deg og noen til London, hjembyen min.» Jeg ble både glad og bekymra. Det var kuldegrader og glatte veier. David visste ikke hva vinterdekk var. Han hadde ingen erfaring med kjøring på problemføre. Men tilbudet var godt ment. Jeg tok sjansen og svarte nølende: «Tha …Thank you og ok!»
Lørdagen kom. Seks glade studenter dro av gårde til London. Det regna, og det var kuldegrader. «Er det glatt, David?» spurte jeg med angst i sjela. «Yes, very,» svarte han. Jeg la merke til at speedometeret på Morris’n runda 60 miles. «Hvor mye er det i km?» spurte jeg meg sjøl. Hoderegninga svikta, men det gikk fort – på motorveien.
Vi kom fram. Første stopp var i bydelen Tottenham. Der var det flere cm med snø. Clarence fra Malaysia hadde aldri sett snø før. Han jubla hemningsløst. Snøballene begynte snart å suse. Penny fra Canada hadde høy kompetanse på snøballkasting. Uheldigvis traff ho en engelsk lord - med stripete bukser og flosshatt - midt i fleisen. «Thank you, Ma’am!» brummet han. Neste snøball traff lorden midt i flosshatten. «Thanks again!» brølte han. Etter snøballkastinga inntok vi tea og sandwich på en jødisk restaurant. Praten gikk livlig. Snøballkastinga hadde skrudd opp stemningen!
Vi dro videre og så og hørte på vaktskiftet på Buckingham Palace. Flagget var ikke heist. Dronninga var ikke hjemme. Tower of London måtte besøkes. De vingestukne ravnene var på plass. De kan bli 40 år. David mente at et besøk på bowlinghallen på Piccadilly Circus var et must. Ingen av oss hadde erfaring med bowling. Andrea fra Libanon slengte i vei kula med stor kraft. Dessverre for den bakover istedenfor framover – til stor jubel oss andre.
Dagen skulle avsluttes med konsert i The Royal Albert Hall. Ei ny sangbok skulle introduseres. Det skulle gjøres skikkelig. For en konsert det ble! 300 sangere med hver sin gitar ledet an i allsangen – med stor entusiasme! Dessuten ble tre flygler og et orgel med lange piper benytta. Alle de 5272 sitteplassene i salen var besatt. Makan til sang og musikk hadde jeg aldri hørt. «Nærmere saligheta går det ikke an å komme!» tenkte jeg der jeg satt – grepet - midt i konsertsalen. Konserten ble avslutta med at alle reise seg og sang: «Oh, when the saints go marching in.» «Nå håper jeg tak og vegger holder,» mumla jeg – på norsk.
Konklusjon: Denne dagen har blitt en solskinnsdag i livet mitt. Jeg kommer aldri til å glemme den! Aldri! Talsmannen hadde gitt David Mellows en impuls; noen venner trengte litt glede og omsorg. Amen!
God helg!
Bjørn Tørnby