Søndagstanker
- februar
Fastelavnssøndag,
Joh. 17, 20-26
Sammen når det drar seg til
Ifølge en vandrehistorie skal en innringer til en konkurranse på radio ha blitt veldig i tvil da han ble presentert for fire svar-alternativer på konkurransens spørsmål. Etter å ha tenkt seg om lenge og vel, sa han «Dette var veldig vanskelig. Du har ikke noen flere alternativer?»
Sann eller ikke, historien er god. Og, dypere sett, et godt bilde på vår menneskelige evne til å overkomplisere selv det opplagte: Å ikke se løsningen selv når den nødvendigvis må være der, men å lete etter en annen som ingen ennå har oppdaget. «Det kan ikke være SÅ enkelt…»
Nå for tiden har det nærmest gått sport i det. Treffer du rett person kan vedkommende peke på postkassen din og si «Er du sikker på at den egentlig ER grønn?». Ingen gamle sannheter skal få leve i fred for konspirasjonsteoretikere som mer er ute etter oppmerksomhet rundt sin egen person, enn det å bringe verden fremover.
Alle teoriene og debattene rundt dem bringer riktignok verden i bevegelse, men ikke nødvendigvis fremover. Generell uro og usikkerhet, derimot, er det mest synlige resultatet av denne friksjonen.
Det var alvor i luften også da Jesus tok farvel med sine disipler, og forberedte dem på det som skulle komme, ved inngangen til det vi i dag kjenner som «fastetiden». Han ba Faderen om at både disiplene og de som senere – til, og langt forbi vår tid – skulle komme til tro på budskapet, også skulle stå sammen om å dele det videre.
Han lovet ingen behagelig reise. Snarere tvert imot. Men han ba om at de, og vi, måtte stå sammen i enhet, både om læren og i det videre virket. Så startet tiden med refleksjon om dette oppdraget frem mot påsken, og det bare Jesus selv visste at den ville bringe med seg.
I min oppvekst på 1970- og 80-tallet var ordet faste forbundet med kremboller, og med historien om en tids forsakelse av goder mens man fokuserte på alvoret frem mot påsken og dens budskap.
Vi fokuserte nok mest på krembollene.
I dagens verden blir både gode intensjoner og gamle sannheter nesten automatisk trukket i tvil. Egoismen får stadig bedre kår når man tilsynelatende ikke kan stole på noen eller noe. I det perspektivet blir det vanskelig å nå frem med et gammelt budskap om frelse og evig liv for enhver som ønsker å ta imot. Mange klør i fingrene etter å plukke fra hverandre og stille spørsmålstegn ved budskapet, og om intensjonene til de som i dag bærer det videre.
Den krembollen finnes ikke, som har nok energi i seg til at vi skal klare å fokusere og studere oss frem til en løsning på alle utfordringer vi har og fortsatt vil få med dette oppdraget. Til det er det for lett å trekke i tvil fragmenter av historiefortellingen 2.000 år senere. Budskapet om vilkårsløs frelse og evig liv for hver den som vil ta imot virker for enkel til å kunne være sann i en egoistisk verden.
«Du har ikke noen flere alternativer?»
Om utfordringene virker store i dag, er det for et barneskirenn å regne sammenlignet med utsiktene da Jesus tok farvel med sine disipler, og ba for dem og for oss som følger etter. «Enhet» var virkemidlet han foreskrev, for at vi skulle møte motstanden mest mulig forberedt.
Enhetlig formidling av budskapet. Og enhet i betydningen «samlet front», fokus på det som forener oss og ikke det som splitter oss, for å virke overbevisende. Men ganske sikkert også for at vi skulle hente krefter og inspirasjon hos hverandre når påkjenningene kommer.
Da er det godt å ha et felleskap i ryggen. Og en og annen krembolle er heller ikke å forakte.
Tore Robert Klerud