Et møte med en mann som skaper noe nytt!

Bildet over er Jakobsbrønnen i Sykar der søndagens evangeliefortelling utspilte seg. I Joh 4,4-26 leser vi:

 Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
     Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.»  Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.»  Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»  Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
     Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»  «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen.  «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»  Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far.  Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.  Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.  Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»  «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»  Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

-Kvinnen kom med vannkrukken sin til brønnen uten andre forventninger enn å få dekket kroppens livsviktige veskebehov for seg og sine. Men ingen den gang pleide å bære vann når solen sto høyest. Kanskje kom kvinnen til brønnen midt på dagen fordi hun håpet å ikke treffe noen. Kanskje var hun redd for andres dømmende blikk. Hun var en samaritansk innvandrer som jødene så ned på. Hun hadde levd et rotete liv sammen med en rekke menn. Vi vet lite om grunnen, men kanskje var det nettopp tørsten etter nærhet, og lengten etter fellesskap og tilhørighet, som drev henne fra den ene til den andre. Enda hun visste at lengslene hennes ikke kunne oppfylles av løgnaktige og svikefulle menn. Men ved brønnen møtte hun, og ble kjent med, enda en mann. Et møte som skapte noe nytt. 

"Gi meg å drikke"  sier Jesus. -Uten noe å øse opp med, under den varme sola i tørt ørkenlandskap, betyr det: "Øs opp vannet som kan gi meg liv!"

Men han spurte ikke som dem som før hadde bedt henne slukke deres livstørst. Hun hadde til nå åpnet sin favn og opplevd at de egentlig ikke søkte henne, men seg selv i henne. 

Jesus visste hvem hun var og hvordan hun hadde levd. Underlig ubedt går han i løpet av en kort ordveksling ved brønnkanten inn i hennes mørkeste rom og største skam. ”Du har hatt fem menn og den du har nå er ikke din mann.”  Nøkternt og sant. Men noe i henne sa at her møtte hun en mann som til tross for at han kjenner sannheten om meg likevel ikke er ute etter meg, forakter meg og forlater meg alene som de andre - avkledd og forlatt.

Sannheten om syndene trekker Jesus aldri fram for å fordømme, men for å tilgi og gi nytt liv. Slik oppfylte Jesus hennes lengsel etter å bli sett og slukket hennes tørst med nåde og nærhet. 

”Levende vann” er bildet Jesus ved brønnen bruker på tilgivelsen og sin nærhet. Guds gave hos han er usvikelig nærhet og nåde. Alle dager. I motsetning til andres stillestående brønnvann av bortforklaringer, unnskyldninger og ønskedrømmer frigjør Jesus til nytt liv. For Jesus ikke bare snakker om å stille vår tørst. Han gjør det mens han snakker om det. Skaper hva det nevner.

Med oss alle dager møter han oss - med tilgivelsens nye blanke ark i bytte med all synd som avdekkes. Både i skjulte presteliv og prostituertes liv. Jesus og hans nærvær er kilden som gir deg levende vann. Hver ny dag og alt du trenger for et evig liv. En gave.

Fra Han som elsker oss først. Med alt vi bærer med oss. Når vi velger å tro at 

Jesus från Nasaret går her fram fram än som i gången tid, löser ur vanmakt , ur synd och skam, ger oss sin kraft och frid: himmelriket är nära.

Herren velsigne deg slik bare han kan denne dagen! 

Bjørn Tore Pettersen