De fire evangeliene forteller på ulikt vis at disiplene og kvinnene reagerte med både jubel, forvirring, glede og uro i møte med Den oppstandne. Kvinnene var redde, men jublende glade (Matt 28,8), skjelvende og ute av seg (Mark 16,8), og disiplene trodde kvinnenes opplevelse var løst snakk (Luk 24,11). Johannesevangeliet forteller om disiplene som kappløp til graven, for å se om kvinnene snakket sant: Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først (Joh 20, 3-4). Det er som om evangelieteksten hos Johannes vil at vi skal kjenne hvordan pulsen slår og hjertet hamrer.
For de første kristne, som for oss, er påsketiden et overveldende møte med Jesus som den oppstandne Kristus. Det er en tid full av jubel og trosvisshet, men også en tid for spørsmål og tvil. Teksten om Tomas som forlangte å kjenne på Jesu sårmerker, understreker tvilen (Joh 20, 24-29), og teksten om Emmausvandrerne viser at tro er å få et fornyet blikk: Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen (Luk 24, 31). Emmausvandrerne dro straks tilbake til disiplene og fortalte om det som hadde hendt dem på veien, og hvordan de hadde kjent Jesus igjen da han brøt brødet.
Troen som et nytt blikk eller gjenkjennelse, beskrives også i vår egen salmeskatt, slik som i salmen Min gjenløser lever, Norsk salmebok nr 211. Teksten er en parafrasering over Jobs lengsel etter å skue Gud: Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed (Job 19, 27).
Jeg møter ham ikke som var han en fremmed -
nei, slik som jeg møter en venn,
en venn jeg har drømt om
i dager og netter
og endelig finner igjen.
(Norsk salmebok 211, vers 3)