Av Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, Den norske kirke
Påskemysteriet rommer de største motsetninger. Døden kunne ikke holde Jesus fast. Hans kjærlighet vek ikke, og han gav seg hen på langfredag. Jesus ble fornedret og gikk inn i den største ensomhet – forlatt av alle, også av Gud.
Men hvetekornet som ble lagt i graven, ble til liv. Gud som en gang skapte verden, skapte på ny: Jesus stod opp, som den triumferende Kristus.
To kvinner var de første evangelister. De fikk oppdraget: Skynd dere av sted og fortell det dere har opplevd.
Det er deres løp som har nådd oss og deres tro som er levert videre. Kirken ble et levende fellesskap som har vart inntil denne dag. Fremdeles tror mennesker at livet har evigheten over seg og at kjærligheten overvinner døden.
Kvinnene ble fortalt at Jesus var oppstått – engelen sa: Kom og se stedet hvor han lå!
Veien til troen på den korsfestede og oppståtte Kristus går mennesker i ulikt tempo og på ulike måter. Enhver må gå så nært at det er mulig å se, oppdage og erfare, selv. På ny og på ny. Slik blir troen sådd, spirer frem og vokser. Ingen kan leve på andres tro. Men mennesker har båret og bærer ennå hverandre i troens fellesskap – i kirken over hele jorden.
«Han stod opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset fram
Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham.
Han er her, og han vil skape liv der natt og mørke bør.
Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.»
Norsk salmebok nr. 214, vers 4.
VELSIGNET PÅSKETID!