Levi Henriksen f. 1964 fra Kongsvinger fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Snø vil falle over snø som har falt» i 2004, som også ble tildelt Bokhandlerprisen. Han er også kjent for romaner som «Like østenfor regnet» og «Harpesang». Bøkene hans er solgt til land som Italia, Tyskland, Frankrike og USA.
Den som har rene hender
Av Levi Henriksen
Det var et sjeldent lys over himmelen den kvelden, men det var ikke det som slo Josef med slik undring. Heller ikke fremmedfolket, fattige gjetere, som kom og gråt ved krybben for et barn de ikke delte noen familiebånd med – men likevel sa de følte slektskap for. Nei, det som rørte Josef slik var hendene til den nyfødte. Fingrene som lå foldet sammen som små pergamentruller ved morens bryst. Josef hadde aldri vært så nært noe nyfødt barn før. Josef hadde aldri tidligere følt at han på samme måte sto ved begynnelsen av en historie, at han skulle være med på å brette ut disse pergamentrullene der det ennå ikke var ført inn en eneste bokstav.
Maria hadde sagt at hun var svanger med Guds barn. Josef hadde sagt at er ikke alle mødre det? Maria hadde fortalt at ikke bare var han Guds barn, han var verdens frelser, han var verdens lys. Josef hadde ikke svart. Josef visste ikke om han helt hadde skjønt. Ikke da. Men her. Nå. I stallen. Lyset. Det var som om han kunne se lyset under huden på barnet, lik sola som skinte gjennom teltduken da han lå ute og gjetet sauer med brødrene sine som gutt. Josef hadde ingen formening om det var noe spesielt med akkurat dette barnet, eller om alle barn var slik.
Alle barn var vel en begynnelse. Alle barn var vel en slutt.
Josef så ned på sine egne hender, grove arbeidsnever, der alt han hadde forsøkt å være var risset inn som djupe hjulspor. Kniver som hadde gleppet, sagblad som hadde flådd huden av knokene, spikerspisse kvister som hadde boret seg inn i håndbaken, furene etter økseskaftet som en ny livslinje inne i hendene og blodblemma på innsida av pekefingeren som en rubinring snudd med steinen inn. Dette var i sannhet hendene til en tømmermann, til sønnen av en eselfører. Josef husket faren som hadde tatt ham til side en kveld den sommeren han fylte 12. Faren som hadde holdt sine tomme hender opp foran ham, og sagt: ”Dette min sønn, dette er det mest verdifulle noen mann kan eie.” Josef måtte smile. De listende skytterstegene av uro inne i ham slapp litt taket, da han tenkte på faren. På faren som kanskje hadde stått akkurat slik, tenkt de samme tankene, bedt de samme bønnene mens den førstefødte krøp sammen ved morens bryst. Fornemmelsen av plutselig å være fremmed overfor Maria, av at alt dette var noe som ikke helt var hans, noe han ikke til fulle var del av, slapp litt taket inne i brystet. Da Maria hadde fortalt om besøket til engelen, var Josef blitt fylt av en stor hjemløs følelse. Den natta hadde Josef drømt om en sti. En sti som delte seg rett før en bakketopp. I drømmen hadde han våknet før han kunne se over på den andre sida. Nå sto Josef på toppen av den bakken. Nå kunne han endelig se inn i den neste dalen. En gang – en gang om ikke altfor lenge – var det han som skulle vise fram sine hender for sønnen. Noe fra Job for gjennom hodet hans. Men den rettskafne holder fast ved sin ferd, og den som har rene hender får enda større kraft. Josef ville være rettskaffen. Josef ønsket hans sønn ville bli rettskaffen. At han vil vokse opp med rene hender.
– Så liten han er, sa Josef og strøk Maria over kinnet. Huden hennes som feber mot hans. Maria nikket. Maria smilte. Lille Maria. Store Maria. Dagene i snekkerverkstedet. Dagene han hadde stått og forestilt seg noe slik. At det var han som skulle ha et hjem og dele med sin familie, et leie å krype ned til en kvinne, en vogge der det sov et barn. Alle dagene han hadde stått bøyd over stoler og bord. Senger de nygifte ville bruke til å fullbyrde sine ekteskap. Nå var huset en stall i en hule, senga noe høy spredd utover golvet og vogga en krybbe. Allikevel visste ikke Josef om han noen gang hadde følt seg mer hjemme. Han tok etter det lille barnet. Gutten engelen hadde sagt han skulle elske som sin egen. En dag, en dag ganske snart, ville disse små hendene åpne seg, slippe taket i moren og faren, dytte dører opp, gripe etter eseltommer og bli løftet til hilsen en siste gang. Josef løftet hendene til sønnen sin som om de skulle være små fuglunger som hadde falt ut av redet. Løftet dem opp til munnen og kysset dem. ”Her min sønn”, sa han. ”Her ligger alt en mann kan være. Dette er det eneste en mann virkelig kan eie”. Så la han fugleungene tilbake i redet. Det siste Josef tenkte før han gikk ut for å være noen minutter alene i Betlehemsnatta, var at han håpet aldri noen vil ødelegge hendene til sønnen.