Maria Kjos Fonn f. 1990 fra Oslo studerer på Universitetet i Oslo. Hun debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014, som fikk sterke anmeldelser. For boken ble hun tildelt Aschehougs debutantstipend og nominert til Tarjei Vesaas´debutantpris.
Den radikale lydighet
Av Maria Kjos Fonn
For when yoy need me I will do
What your own mother didn´t do
Which is to mother you
- Sinead O´Connor, ”This is To Mother You”
Jeg har møtt så mange foreldreløse. De jeg kjente var hittebarn i fritt fall. De hadde jo foreldre, men så hadde de det ikke likevel, for som Gregory Armstrong skriver i Wanderers All: ”Hvordan kunne de vite at det aldri var noen mødre eller fedre? Bare små vandrere, som dem selv.”
Da jeg var nitten ble bilene og bussene og trafikklysene noe som sto i anførselstegn. Jeg speilte meg i et butikkvindu, og syntes jeg så huden min, først vinterbleik med kinn som sprakte rødt av kulda, så helt uten farge, nærmest voksgul, og så smuldret det opp. Spørsmålene jeg hadde stilt meg som barn, kom tilbake, naive og altoppslukende: hva og hvorfor og hvordan, hva er døden, hva er livet, hvor kommer verden fra? Jeg lette gjennom bibliotekene og gatehjørnene, men jeg fant ingenting.
Så jeg gjorde det noen gjør når alt annet er prøvd. Jeg gikk inn i en tom kirke.
Ved sideskipet til alteret sto en statue av Jomfru Maria. Hun så på meg: mykt, mildt, lidende. Blikket fikk meg til å tenke at hun ikke bare sørget over Jesu lidelse, men hele menneskehetens. Og at hun ikke bare var Jesu mor, men alles.
Det føltes som et knefall på denne tiden, overgivelse, at jeg ikke klarte å leve med tvilen, men måtte trøste meg med pappfigurer. Og det var helt greit.
Det var en relativt kort periode jeg hang med Gud, men når Maria holdt rundt meg, visste jeg at hun aldri kom til å slippe. Verken meg eller lidelsen.
Kirken, på sitt beste, er som Jomfru Maria: varm, ydmyk, troende på grensen til det absurde.
Den teologiske begrunnelsen for Maria-dyrkelsen i mange kirkesamfunn, er at hun, med sin livmor og kropp av kjøtt og blod, var den som gjorde inkarnasjonen mulig. Gud kunne ikke bli menneske uten å bli født av en kvinne, og Maria ble bindeleddet mellom Gud og mennesket. Men der jeg satt i kirken, som en desperat agnostiker, tenkte jeg på det konkrete, basale plan, stiller Maria en helt annen sult enn den teologiske: lengselen etter morsskikkelsen, hun som sørger og våker over deg, holder deg fast.
Der og da var Maria for meg ikke et individ, men en relasjon: hun var definert gjennom sitt morskap, sin arketypiske rolle som omsorgsgiver, og det var det.
I barndommen, da jeg hørte juleevangeliet, ble jeg fascinert av Maria, ikke som mor, men som menneske. I den grad jeg kunne forstå det, så jeg en fattig, sårbar og ung kvinne, med et enormt ansvar. Jeg fortsatte å lure gjennom oppveksten. Skrek hun? Forbannet hun Gud? Da hun red med Josef gjennom natta, på jakt etter husly, var hun fortsatt mild, lydig, ydmyk? Maria var ikke den som ga beskyttelse, men den som trengte det.
En tenåringsjente på reise. Gravid med et barn hun umulig kunne forstå implikasjonene av. Antagelig var hun tidlig i tenårene. Gravid som barn, etter Guds vilje.
I en verden hvor mennesker fortsatt desperat søker beskyttelse, er det viktig å huske at Maria og Josef representerer de fattige og undertrykte: og lykketreffet i at de i det minste fikk et sted å sove, et sted nytt liv kunne bli til. Ser vi ikke alle etter en stall?
Jomfru Maria er en håpløst umoderne skikkelse. Hun fremstår ikke så mye som et individ, som et redskap. Og det moderne mennesket kan kanskje bli fristet til å avskrive henne som en surrogatmor, en inkubator, en kvinne hvis karaktertrekk defineres av mangelen på dem. Den respekten Maria har møtt i kirkehistorien fra middelalderen, forteller en annen historie. Her er Maria fullstendig aktiv i sin passivitet: hun har en innadvendt, stillferdig styrke, hun godtar og hun holder ut.
Marias livmor er åstedet for skaperakten hvor Gud ble menneske. Hun nærer det hellige fosteret med sin kropp, med sitt kjøtt og blod, og senere med sin melk, sin omsorg, sin kjærlighet. I kraft av å være hans mor står hun nærmere Gud enn noen annen, det er hun som lærer ham å gå de første skrittene inn i den jordiske verden.
Når engelen spør om hun vil bære frem Guds barn, er det i realiteten ikke et spørsmål: hun kunne ikke sagt nei. Likevel er lydigheten hennes radikal. Fordi den muliggjør den uhørte og umulige hendelsen at Gud blir menneske. Maria er inkarnasjonens forutsetning.
Hun er ingen surrogatmor. Hun erstatter ingenting. Hun, som jordisk kvinne, er selve forutsetningen for at Gud kan bli født som menneske.
Maria er aktiv i sin passivitet. Livmoren er åsted for en skaperakt.
Videre, etter hvert som Jesus blir voksen og mishandles på korset, skildres Maria som så deltagende i hans lidelse, så nærværende i sin sorg, at man kan lure på om navlestrengen virkelig er kuttet: hennes evne til empati og medlidelse kjenner ingen grenser. Stabat Mater-diktningen fra middelalderen fokuserer på en Maria som er så innlevd i sin sønns skjebne at hun knapt nok kan skilles fra den.
Dette fører teologene, kunsten og Maria-diktningen til opphøyelsen. Maria er ikke lenger den fattige hebraiske jenta med en oppgave hun verken forstår eller makter. En kvinne som kan være så nær Gud som Maria, må ha spesielle talenter: være så ren, så skjør, så avskjermet fra det jordiske at det å ligge i møkk på et stallgulv, og føde et barn, ikke etterlater flekker, blod, en revnet jomfruhinne.
Til en viss grad går forestillingen om Marias renhet over i det monomane. Man kunne nesten anklage teologene for å ha støv på hjernen, bakteriefobi. I katolsk teologi er Jomfru Maria så ren at Josef aldri hadde samkvem med henne etter at de var gift, selv om hun fødte flere barn. Jomfruhinnen brast ikke under fødselen. Hun var for hellig til å skitnes til av livet.
Myten om Maria står i skarp kontrast til Jesu kroppslighet i evangeliene: han vasker disiplenes føtter, henger med de utstøtte, blir til slutt torturert til døde på korset, et scenario som kunstnere har insistert på å male i all sin kroppslighet, med blod, kjøttsår, ja, hadde det vært mulig, ville de latt likvæskene flyte ut av bildet.
For meg er det ikke Marias renhet som gjør henne interessant, men fromheten, dette utdaterte idealet (om vi ser bort fra den lydige forbrukeren), som gjør henne til en fullstendig antikvert kvinneskikkelse: Hun hevder ikke sin individualitet, hun lever for å gi liv.
Hun ba ikke om det. Hun planla det ikke.
Marias styrke er passiv og innadvendt. Og den krever alt.
Jeg tenker på jødejenta Maria, på det enorme kravet som ble framsatt for henne. Jeg kan ikke se for meg en jente i tidlig tenårene, gravid og ugift, bøye hodet i andektighet og gjøre seg klar til å bli hele verdens mor. Jeg tror hun skrek. Som en unge. Kastet seg i søla og gråt.
Men så tror jeg hun reiste seg opp. Hang sjalene til tørk over teltduken, ventet til sola hadde tørket gjørma. Så gjorde hun det vi alle gjør: det hun måtte gjøre.
Sammen med Josef vokste oppgaven, sammen med barnet i kroppen hennes. Gjennom den kalde natta i Betlehem, på ryggen til eselet, på jakt etter ly.
En liten vandrer, som oss selv.