"Draumkvedet skal ikke være en museumsgjenstand"

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor (først publisert desember 2020)

Draumkvedet er et spesielt og ganske enestående dikt som på mange måter er en døråpner inn til en annen tid og folket som levde da.

– Vi vet ikke så mye om hvordan det har vært å være menneske i dette landet i tidligere tider. Draumkvedet er derfor gull i vår kultur. Min utfordring er å gjøre det levende for folk i vår egen tid, sier Helge Jordal, som setter stor pris på måten Storetveit menighet har laget en tradisjon der det gamle diktet årlig får nye innfallsvinkler gjennom en ren stafett av dyktige sangere og musikere.

– Men Draumkvedet skal ikke være en museumsgjenstand. Man skal selvsagt ha respekt for tradisjonen, men det må også være mulig å gå løs på det på ny og ta i bruk andre uttrykksmidler enn de rent tradisjonelle.

ET VOLDSOMT DRØMMESYN

Fremførelsen vil denne gangen bli sammen med musikerne Mads Eriksen (elgitar), Ruth Bakke (synth/orgel), Ivar Kolve (perkusjon/slagverk) og et lite kor ledet av kantor Jostein Aarvik.

– Ruth Bakke har ledelsen på selve musikken, som tar utgangspunkt i fire melodier som tiden har tatt med seg fra innerst i Telemarken, forteller han.

Diktet forteller om Olav Åsteson, som la seg ned på julekvelden og falt i dyp søvn. Trettandedags jul våkner han mens folk er på vei til kirken. Mens han sov har han sett livet etter døden, hvordan synder blir straffet, og fått et glimt av Himmelriket.

Olav saler derfor på den flotteste hesten («flotan folen») og rir til kirken – der han stiller seg i kirketrappen («kyrkjedynni») for å fortelle om hva han har sett og opplevd.

– Når han våkner blir han antagelig fryktelig engstelig. Han har opplevd så mye i drømmene at han ikke klarer å bære det, så han stiller seg på kirketrappen og begynner å fortelle; kanskje fordi han leter etter trygghet fra fellesskapet etter alt det voldsomme han har opplevd, sier Jordal, og legger til at kirketrappen den gangen var et fristed for å kunne uttrykke seg.

MØTER GUDMOREN

Olav Åsteson blir beroliget av å møte gudmoren sin; det eneste kjente jordiske ansiktet han ser i drømmesynet.

Gudmoren var en som hadde ansvaret for deg dersom det skjedde noe med familien din, og som skulle se til at du fikk en oppvekst som tjente deg.

– Vi vet jo at dette var en tid med mye alkoholisme, slit og elendighet. Da var det godt å vite at det fantes en som kunne hjelpe til dersom foreldrene dine ikke fikset det.

Antagelig peker gudmoren i diktet både mot Olav Åstesons jordiske gudmor og ikke minst Jomfru Maria. Diktet ble til før reformasjonen, og gir uttrykk for middelalderens offisielle katolske lære.

Religionshistorikeren Gro Steinsland er inne på dette i sitt forord til bind 25 i bokserien «Verdens hellige skrifter» (De norske bokklubbene, 2004) – der både Draumkvedet og andre tekster fra nordisk middelalder inngår: «Den læren som blir forkynt i kirkedøren av den visjonære Olav, sier at det enkelte mennesket har mulighet for evig frelse og evig fortapelse. Men synderen må renses i skjærsilden før han gjenforenes med Skaperen. Denne læren var ens gjennom hele senmiddelalderen» skriver hun.

Deler av diktet er ifølge Helge Jordal ganske håndfast, med bilder hentet fra dikterens forhold til troen og til jorden – og kan slik stå som en påminnelse fra den tiden til hvordan vi lever i dag.

– De som vokser opp nå har ikke samme forhold til naturen rundt seg. Jeg tenker sikkert gammeldags, men det kommer nye tider og nye guder, på en måte – med nye verdier. Objektivt sett så tåler antagelig ikke jorden vår så mye mer utbytting.

Olav Åsteson har som nevnt vært på en drømmereise inn i Dødsriket, der han har sett alle sider av det jordiske livet, samt hvordan våre gode gjerninger på denne siden blir belønnet på dommedag når «tunga talar, og sanning svarar». Du skal hjelpe de som er i nød; gi dem mat og klær.

– Da er du på «A-listen»; da er du reddet på dommedag.

EN ÅRLIG TRADISJON

Draumkvedet-tradisjonen i Storetveit kyrkje startet fredag 13. februar 1998 – da Sondre Bratland fremførte utdrag fra visjonsdiktet på en konsert med religiøse folketonar ved Iver Kleive (orgel) og Kjersti Wiik (sang).

Hvert år siden 1999 har så Draumkvedet blitt fremført i Storetveit menighet på trettendedags jul (6. januar) – frem til 2017 i Fantoft stavkirke, siden i Storetveit kirke.

Brynhild Utne var primus motor for konsertene frem til 2018, da hun gav stafettpinnen videre til kantor Jostein Aarvik. De som har fremført Draumkvedet så langt, er: