Eivind Hofstad Evjemo f. 1983 fra Levanger. Debuterte i 2009 med romanen «Vekk meg hvis du sovner», som han ble tildelt Tarjei Vesaas´debutantpris for. Fikk sitt litterære gjennombrudd med den kritikerroste romanen «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» i 2012, som ble tildelt Ungdommens kritikerpris. Les Hofstad Evjemos julefortelling her.
Lyset fra døde stjerner
Av Eivind Hofstad Evjemo
Og så kom jeg til å tenke på gudslengselen etter at døra til soverommet var lukket for kvelden og jeg lå der i senga, presset opp i et hjørne og vendte oppmerksomheten ut, liksom sjøkrepsaktig mot bevegelser og lyder på havoverflata. Fjernsynet var skrudd på rett utenfor soveromsdøra, der en langsom utfasing av kvelden ble tonesatt av de ulike programmenes vignetter, før alt landet i ellevenyhetenes dommedagsbjeller. Og om jeg fremdeles lå våken da, var det med en følelse av å være skylt i land, av å ha mistet all mulighet til å fortjene noens omsorg, at retten til å kalle på noen i huset nå hadde blitt meg inndratt. Sånn var det å være helt og bunnløst alene. Huset hadde nettopp blitt bygget om, og jeg hadde fått et rom som var nesten tre ganger så stort som det jeg hadde fra før. Alt dette rommet jeg plutselig var omgitt av gjorde at jeg begynte å fryse, at jeg presset meg dypere inn i hjørnet som fremdeles luktet maling og ikke gav den tryggheten som den gamle soveromsveggen hadde tilbudt meg. Ofte gikk jeg opp og satte meg foran vinduet der jeg kunne se byen fra havneområdet og hele veien til kjøpesenteret. Alt føltes nytt: De nattlige ankomstene av store russiske og estiske containerbåter. Ferja som gikk i skyttel hele døgnet, men som nå sto fortøyd til ambolter av jern. Hovedfartsårene der lite trafikk passerte nå ettersom det var så seint på kvelden. Det var liksom her den store ensomheten nådde meg, som om den for første gang virkelig kjente den på kroppen, følelsen av at jeg satt her, og verden var der ute. Og om jeg vendte oppmerksomheten mot lydene i huset så var det fordi jeg ønsket å avlese språket i de dempede lydene, da jeg var mistenksom mot det som pågikk der ute, som om en plan ble lagt uten at jeg fikk være med. Denne ryggmargsrefleksen som bar meg gjennom mange år, hvor krenkbar jeg hele tiden følte meg, at alt som var viktig ble unndratt mitt beslutningsnærvær. Følelsen av at selv et svakt, uoppmerksomt blikk kunne rive meg opp etter sømmene, velte alt jeg hadde inni meg og ut i alles åsyn. Jeg følte lenge at jeg ikke fylte rommene, en slags kroppslig følelse av litenhet. Denne følelsen kunne opphøre i bestemte situasjoner, for eksempel da jeg var inne til sykesøsteren for å bli vaksinert. Jeg var den eneste i klassen som gikk vaksinasjonsdagen i møte med glede, ikke av noen annen grunn enn at jeg hadde forelsket meg i ritualet. Den lette berøringens språk, de fiklende kvinnehendenes nærvær, og min halvnakne kropp badet i omsorg. Måten sorteringen av redskap var gjort på, denne varsomme måten jeg ble løftet fram som hovedperson på og den kilende følelsen av helt åpenlyst å bli sviktet.
Sittende foran vinduet om natten fant jeg ofte stor trøst i det å ha setninger å gjenta, det var ikke så viktig hva og hvordan, men noen hadde lært meg viktigheten av å takke, så ofte satt jeg der for meg selv og takket: mamma for at hun hadde født meg, pappa fordi han var så snill, søstrene min fordi de var mine søstre, rattkjelken fordi den var så rask. Og så takket jeg fotballspillere, skøyteløpere og nabojenta fordi jeg fikk elske henne i fred, og igjen mamma, pappa, først og fremst fordi jeg syntes så synd på dem. Hvorfor visste jeg ikke, men det var noe i dem som var sårbart og som for alt i verden måtte beskyttes.
En natt begynte jeg også å takke Gud og merket at det gjorde godt bare å si ordet, at noe åpnet seg i meg, i og med dette ordets størrelse, innhold, jeg vet ikke. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva følelsen besto i, men jeg begynte å forbinde ordet med noe varmt, kanskje først og fremst fordi jeg trengte å ha noe å rette meg mot. Noe som impliserte et fellesskap, usynlig, men allikevel merkbart. En annen natt begynte jeg å bukke, slik jeg innbilte meg at man gjorde som god kristen, og at jeg med dette rykket opp i trosfellesskapets hierarki og at jeg nok snart ville kjenne varmen fra Guds glødelampe stryke meg varsomt over pannen, og dermed bli tatt inn i hans plan.
Det finnes et punkt da mamma eller pappa løftet meg opp og satte meg ned, for aldri å løfte meg opp igjen. Det finnes en kveld hvor mamma eller pappa sier til meg: gap opp, putter børsten inn i munnen min for så aldri å gjøre det igjen. Hva skjedde i overgangen fra den ene kvelden til den andre? Om det bare falt seg naturlig, at det var noe i relasjonen som på noen timer hadde endret seg, at premisset for samværet oss i mellom hadde endret seg. Om de avleste et nølende skuldertrekk – et ydmykt forsøkt på å nekte – og dermed gav tannbørsten fra seg og så hvordan jeg gjennomførte prosedyren på egen hånd. Kanskje trengte jeg fremdeles en påminnelse om å skylle munnen, kanskje trengte man å minne meg på å trekke ned i toalettet, at finmotorikken i denne uavhengighetsprosessen ikke satt helt enda. Men like fullt måtte man vedkjenne at endringen hadde skjedd, bevegelsen var ubønnhørlig satt i gang: Jeg var på vei til å bli en annen.
Og så ble det adventstid. Kristendomslæreren hadde i mange år hatt en tradisjon for å slukke lysene fra morgenen av gjennom adventsukene, slik at når vi ankom skolen, så var det bare gløden fra fakler og stearinlys vi så. Dette medførte at alt som ellers var støyende og uoversiktlig, liksom dempet seg og falt til ro. Først banket man av seg snøen fra skoene – de som hadde herjet, ble børstet med piassavakoster av noen mannlige lærere – og så tok man av seg skoene og ytterklærne og listet seg inn på sokkelestene og satte seg ned på matter framlagt på gulvet i hallen. Bare det å måtte ta av seg skoene, det å høre de mange skrittene, det som i dag får meg til å tenke på forflytningslydene i et sauefjøs om natten, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Og så var det også lydene av lærernes hviskende stemmer som jeg husker kom helt inntil øret mitt, som sa: god morgen, god morgen, sovet godt? Kanskje reagerte jeg så sterkt på disse opplevelsene fordi det på en eller annen måte samsvarte med følelsen jeg hadde inne på rommet mitt om natta, idet nattlydene tok over og glattet ut dagens mye skarpere konturer. Det var som om det var i dette rommet Gud ble mulig, som om han senket seg ned til jorda og gjorde seg tilgjengelig.
Kristendomslæreren hadde selvfølgelig også store visjoner for årets juleavslutning, der deler av evangeliets høydepunkter skulle spilles ut, rørende holdt sammen av henne selv, som med en fot på en krakk, skulle lese høytidelig fra Skriften. Jeg hadde ikke noen idé om hvilken rolle jeg ønsket meg, og rakk ikke opp hånda da hun noen uker tidligere hadde delt dem ut, kanskje med et håp om å få slippe helt. Heller ikke da de mindre rollene ble delt ut rakk jeg opp hånda, selv om jeg hadde en viss erfaring som hyrde fra et tidligere år og sikkert fint kunne gjort det igjen. Men plutselig skjønte jeg at alle skulle være med, at det ikke var mulig å lure seg unna, så da rakk jeg plutselig bare opp hånda uten å registrere at kristendomslæreren nettopp hadde bedt om skuespillere til rollen som kamel. Jeg merket heller ikke at den iranske gutten Benham, som satt noen pulter bak meg, hadde rukket opp armen samtidig. Men selv om det ble litt latter av dette, det at jeg og Benham skulle spille kamel, tenkte jeg ofte seinere at jeg var glad for valget, først og fremst fordi jeg både kunne delta og være usynlig. Dessuten slapp jeg å øve replikker. Kamelen hadde en todelt ledd-struktur, der Benham utgjorde forkroppen og holdt hodet og jeg representere bakkroppen, noe som derfor gjorde meg usynlig under teppet vi hadde over oss, og som sikkert i årtier hadde tjent som kamuflasje for sånne som meg. På et punkt greide også jeg å utløse en viss form for latter, da jeg perfeksjonerte måten å klø det ene beinet mot det andre på dyrets kne, slik jeg hadde sett at hester gjorde det.
Slik ble det til at jeg og Benham over en kort periode tilbrakte mer tid sammen enn hva som strengt tatt var helt naturlig, og at vi ofte søkte oss mot hverandre under morgenstundene i hallen, dog uten at vi sa noe spesielt til hverandre; vi hadde en ordløs relasjon, slik jeg i denne tida for det meste hadde til gutter på min egen alder. Men da vi krøp under kamelteppet og fikk rusle rundt i bakgrunnen, mens Jesus-barnet høytidelig ble feiret og tullet inn i ulike kleder rundt oss, så var vi i ett med oss selv. Og av og til klødde jeg det ene beinet mot det andre og av og til laget Benham kamellyd, og vi skjønte at vi hadde mestret rollen vi var tildelt.
Men det at premieren ble avbrutt av at Benhams far kom rasende opp på scenen og rev av oss teppet og dro Benham med seg, mens han ropte at hans sønn ikke skulle spille noe kamel i et kristenspill, så tenker jeg ikke på det nå. Heller ikke at jeg hørte at han gråt ute i gangen og at jeg sto igjen oppe på scenen, delt i to med kamelteppet i hendene. Jeg ønsker heller å fokusere på de gode tingene som glattet alt dette ut. På stearinlysene, på godteposene og remsene med mandarinskall som folk hadde lagt fra seg på pultene. På lærerinnenes gulvside julekjoler, juletreets skjevhet. På alle hendene som søkte seg mot hverandre og klemte. Disse rundkastene, fluktrutene gjennom garderober, alle forelskelsenes små vannkriger rundt drikkestasjonen i inngangspartiet. På da vi gikk hjem etter at kvelden var over, hvordan pappa huket seg ned ved siden av meg – jeg tror det var på Skjeftekorsen – og pekte opp på himmelen og fortalte meg at det lyset vi ser der, er rester av døde stjerner. Og jeg vet at etter den kvelden huket han seg aldri ned og pekte på himmelen igjen. Det må være samme kveld mamma løftet meg opp for siste gang og hvisket – helt inntil øret – at jeg hadde vært en strålende kamel, bare for å sette meg ned igjen og se meg gå opp til meg selv.