Morten Andersen kjente vi på forskjellige måter. Alle disse fortellingene henger sammen i ett liv. Vi er sammen her for å ta avskjed med en som vi respekterte og var glad i, og jeg skal som biskop og arbeidsgiver si litt om fortellinga om presten Morten.
Han hadde med seg en solid bakgrunn da han kom til Trondheim: en flerårig sykehusprestutdanning fra USA, og så flere års tjeneste knyttet til menighet og sykehus i Hammerfest. Og siden Morten og Oddrun kom flyttende til Trondheim på slutten av 90-tallet, har Morten gjort tjeneste som prest:
Først som vikar her i Hoeggen, og så var han kommunal sykehjemsprest tilknyttet Trondhjems hospital: han var den siste i rekken av prester som hadde Hospitalskirken som sitt faste tjenestested. I 2006 ble han tilsatt som kapellan i Ranheim, og har siden vært prest i Ranheim, det aller meste av tida som sokneprest.
Her har han satt spor etter seg, Morten var en særlig trofast og solid medarbeider og kollega.
Han var en seriøs fyr, på den måten at han var godt orientert, han tok ansvar, han var arbeidsom. Han hadde et vennlig og faglig engasjement. For Morten var menigheten ikke «meg» og «de andre», det var et «vi». Han var en del av Ranheim, han hørte til i gudstjenestefellesskapet der. Felles om det som var vanskelig og det som var godt. Han hadde tid og ro nok i seg til å lytte, - og han hadde anlegg for å lytte: han var genuint interessert i det andre hadde å fortelle. Han kunne være stille sammen med andre. I sammenhenger der kolleger møttes, var det som kom fra Morten gjennomtenkt og verd å lytte til.
Da jeg kom til Trondheim for 3 ½ år siden som prost i Strinda, var Morten en av de gode medarbeiderne som jeg fikk gleden av å arbeide sammen med, og bli kjent med på en ny måte. Vi hadde noen samtaler om arbeidstid og ansvar som gjorde at jeg så at for Morten var sokneprest-tjenesten en forpliktelse og et kall, på en god måte. Han gjorde mange ting som ikke andre så, og sluttførte det som måtte gjøres. Han var til stede. Han hadde evnen til å gå videre når ting ikke ble slik han hadde tenkt, og han var en viktig medspiller for rådene.
Han hadde lang kunnskap, og kunne forklare ett og annet om hvorfor ting var som de var. Han var en som møtte mennesker på en slik måte at de fikk tillit til ham. Og jeg tror noen har spurt den siste tida: «Hva ville Morten ha gjort nå?»
Morten var modig. Da ALS-diagnosen kom, så han situasjonen i øynene. Han ville gjerne bidra i Ranheim og Charlottenlund så lenge han hadde krefter og ikke ble et problem for omgivelsene. Han mestret den balansegangen. Han hadde mot til å leve også disse årene, - om han enn blei mer og mer avgrenset fysisk.
I samtale med en av kollegene som stod han nært nå i den siste tida, sier Morten: «Nå må jeg få leve på det jeg før har fortalt andre.»
Jeg låner Svein Ellingsens ord:
La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du!
La oss gripe dine løfter: Ingen makt skal kunne skille oss fra kjærlighetens allmakt.
En klok, arbeidsom og vennlig kollega og medarbeider er gått ut av tida. Vi skulle så gjerne hatt Morten lengre mellom oss, men slik er det ikke. Vi legger også dette i Guds hender.
I takknemlighet og dyp respekt vil jeg lyse fred over Morten Andersen sitt gode minne.
Biskop Herborg Finnset