Aasne Linnestå f. 1963 fra Rjukan debuterte i 2000 med diktsamlingen «Små, hellige løgner» og kom i 2006 med sin første roman, «Utland». Romanen «Hagesang» fra 2011 fikk strålende anmeldelser. I 2015 debuterte hun som ungdomsromanforfatter med «Mamma er et annet sted».
Jeg er Maria
Av Aasne Linnestå
Jeg er Maria.
Jeg hørte en stemme, brennende som et lyn, kald som et sverd. Jeg ville reise meg da stemmen døde hen, ville ut av huset, ut i den friske nattelufta, bare stå med det myke gresset under føttene, men stemmen som hadde slått ned, la seg over meg som et garn. Jeg ble holdt, jeg ville komme meg løs, jeg tenkte på de sølvglatte tilapiaene som spreller i fiskernes garn i Genesaretsjøen, på vei opp og inn, i døden.
Stemmen som hadde kommet til meg, lød som et kor. Det ble nesten for stort.
DU. Gud. Jeg er bare et barn, hvorfor husket du ikke det da du bestemte deg for at det var meg? Hvorfor valgte du ikke min mor?
Å være en urørt er ikke alt.
Natta er over huset, inni rommet, inni meg. Jeg er varm. Jeg er kald. Jeg er redd. Jeg er ingen. Jeg er alt. Jeg er meg. Ja. Jeg er meg.
Jeg reiser meg og går ut av døra. Jeg. Reiser. Meg. Ser opp på stjernene. Månen. Noe skinner der oppe, noe tar plass, midt i mørket, jeg vil at det skal være tankene mine.
Stillheten finnes ikke lenger. Den ble brutt da du brøt deg inn. Et lite hjerte banker i meg nå. Banker og slår. De mykeste slag. De finnes. Jeg tenker på fotavtrykk, sandbunn, på huden i hender, på innsiden av en lilje, jeg tenker på Josef, jeg tenker ofte på ham, på mannen som kysser meg når ingen ser, som sier jeg er hans, som vil ta meg med til Betlehem. Mannen med det forsiktige blikket. Jeg liker ham nå.
Vi skal ikke gå alene. Selv om jeg ikke vet med sikkerhet om Gud går med oss. Jeg skulle ønske han var nærere, skulle ønske han våget å være nær.
Hva er det med deg, Gud? Frykter du menneskene? Du frykter da ikke meg?
Gud kan ombestemme seg. DU kan det, Gud. Du kan velge en annen enn meg. Folde den vesle ut i en annens kropp. Men det bankende vesle hjertet er mitt nå. Det vet jeg. Da holder det, for jeg holder det, barnet, min kropp er et hjerte. Så gjør aldri det, DU, gud. Ikke ombestem. Hold fast. For hvis ikke. Da mister du meg.
DU. Mister. MEG.
Tankene mine vokser. Brystene mine vokser. Magen min. Hjertet mitt slår hardere enn før. Slår for flere. Slår seg opp som en stor, vid dør, gjør meg mykere, hardere, reddere, åpnere. Så mye å tenke på. Veien sørover. Fjellene, byene, slettene, røverne, alt dette nye. Og eselet. Sjama.
Men hva skal jeg si til Josef? Hva tenker han på, den forsiktige mannen? For hva kan jeg si nå som stemmen har talt? Kysset jeg tok imot, det lange kysset. Jeg tok imot kysset fra Josef en kveld da mørket sto blått som en hule av blomster i omkretsen rundt oss. Vi kysset. Fordi jeg ville det, jeg ville strekke meg mot mannen, han sto i det kveldsblå med kysset i munnen, han ble hele varmen.
Er det derfra andre barn kommer, fra kysset?
Gud. Du bestemte deg. Men jeg er fremdeles Maria. Og jeg har hørt at vi må gå langt. Hele den lange veien til Betlehem, for å skrives inn. Jeg kan ikke skrive. Men jeg ser. Jeg ser for meg veiene, krattene, røverne, nettene, dagene. Igjen og igjen. Jeg kjenner vinteren her. Ingen blomstrende mandeltrær. Alle de ville blomsterengene sover. Sommerfuglene gjemmer seg.
Visste du ikke hvor spinkel jeg er da du plukket meg ut? Har du vært i en kvinne som føder?
Du har ikke det.
Nå gjør jeg det for deg. Jeg gjør det.
Eselet. Det er vårt nå. Det kom som en forvillet til oss. Det hadde så mange navn. Abib. Kasimir. Og Sjama. Du lille esel, ble Sjama. Sjama. Du legger mulen din i hendene mine og gir meg hengivelsens blikk. Jeg gir deg vann og gress og kjærtegn, du planter hovene dine mot jorda og gir meg din rygg.
Jeg har tegnet inn kartet i Josefs panne. Talbot, det mørke fjellet. Og Nain, den vesle landsbyen. Buktningene i Jordanelva. Det glitrende vannet. Og Jeriko. Der stigningen begynner. Og høyt over det salte havet, der ligger byen, der ligger Jerusalem. Som himmelens første port, sier Josef. Jeg vet ikke det.
Jeg vil ikke tenke på hvor langt det er dit. Til Betlehem. Vil ikke tenke. Snart snur barnet seg i kroppen min. Hva er en fødsel? Jeg har aldri sett en fødsel. Bare hørt. Det var et skrik der. Mørkt var det skriket. Så fulgte mange skrik. Og alle timene. Jeg så en fortvilet mann utenfor et hus. Han visste ingenting. Han ville gjort alt. Men han kunne ikke. Dette er overlatt til livet og til døden, sa en gammel kvinne. Da hun kom ut med barnet, så jeg blodet, og det hvite ansiktet der inne, hos en som har født. Så kom en stor stillhet. Før det minste lille skriket fløy ut av barnet.
Jeg vet ikke om jeg skal tenke mer på dette.
Sjama står utenfor huset med mulen mot jorda. Hun gresser. Så løfter hun hodet og sender meg styrkens blikk. Et spinkelt strå dingler fra den strie manen. Hun er klar. Jeg legger gresstrået mot brystet. Og kjenner Josefs hånd mot ryggen min.
Så er vi på vei. Morgenlyset er hvitt og skarpt. Jeg er ikke kald. Jeg er ikke varm. I det vi forlater plassen fremfor huset, ser jeg det jeg ikke kan fortelle til noen. En skygge som ikke er skygge, en fugl som ikke er fugl. Det er noe som letter, og slipper seg. Det forteller ikke hvor det kommer fra, og hvor det skal, før det stiger til himmels.