Gledelig jul, alle sammen! Gledelig jul til dere som er med på tv eller radio, og til dere som er med her i Nidarosdomen!
I går hørte vi fortellinga om englene som sang for gjeterne og sendte dem ut på vandring: for å finne barnet som var svøpt, med stramt tøy rundt kroppen slik man stelte en nyfødt - lagt i krybba i stallen, fordi det ikke var husrom for den lille familien annet sted. Fortellinga om den hellige natta, juleevangeliet.
Og i dag, på juledag, har vi lest sammen et evangelium som tar et helt annet utgangspunkt: visjonært, lange linjer: høytidelig, en mektig tekst skrelt for detaljer. I går og i dag hører vi det samme, fortalt på to helt forskjellige måter.
Vi har forberedt jul så godt vi kan, hver på vårt vis. Vi lengter etter ei annen tid. Julesangene som handler om lengsel og håp, har passet ekstra godt i år. Vi synes alle vi kan synge «Du ser oss i mørketidslandet». For mørketid er ikke bare meteorologi i år. Men jula kommer til oss på tross av alt det som er annerledes og vanskelig i år. Midt i alt det som kan synes mørkt, gleder vi oss over Lyset som kom til verden.
I dette året har vi også møtt praktisk nestekjærlighet og omtanke fra mennesker som uten å nøle har vist seg som medmennesker. Vi har vist oppfinnsomhet for på nye måter å strekke hender mot hverandre: omtanke i handling – varme hjerter og gode blikk, som vi alle har trengt i år.
«På grunn av enorme mengder pakker må du forvente 1-2 dagers forsinkelse» Denne meldinga lå ute på Postens nettsider helt til jul. I dette vanskelige året, hvor mange ikke har kunnet reise og ta gavene med seg, har postverket blitt et barometer på omtanke og gavmildhet. Hvor mye tid, kjærlighet og oppfinnsomhet har det i år vært brukt på gavene? Vi har laget og kjøpt, og tenkt på de som vi ønsker å glede med de gavene vi gir, og forsøkt å spekulere ut lure presanger, en overraskelse, noe som stod høyt på ønskelista. Så har vi pakka inn og sendt av gårde til der gavene skal glede noen vi er glade i.
Gaver kan også være en krevende balansegang: ikke for billig, ikke for dyrt. Ofte ender vi opp med flere gaver enn vi hadde tenkt: vi er redde for at noen skal bli fornærmet – eller at mine gaver ikke er dyr nok – for den skal utveksles med en annen gave. Er det noen som kjenner seg igjen? Gavmildheten kan ende som en konkurranse. Vennskap med usagte betingelser. Gave-styret kan bli ei kilde til bekymring i stedet for glede.
Etter som kloden sakte snur seg mot lyset og dagen som kommer, feires i dag jula i kirker og land over heile verden, slik vi er sammen her. Hva er det som blir tydeligst for oss i år, i dette året som er blitt så bratt, og annerledes, som bar med seg heilt andre hendelser enn vi hadde tenkt, etter hvert som det folda seg ut med alt sitt alvor?
Dette året har vist at våre liv er vevd sammen i én sammenheng. Det menneskelige fellesskapet er viktig for oss. Vi er én jord, én verden, ett globalt fellesskap. Rundt om i verden kjemper nå flere enn før for å overleve. Pandemien har forsterket krisene som allerede er der. I mange land er det katastrofe: flere fattige, flere sultne, krigshandlinger, flere uten arbeid når samfunnet stenges ned. Dette utfordrer oss, vi som har noe vi kan dele med våre søsken i den ene verden vi alle hører til i. Frelseren selv begynte sitt liv som et fattig lite barn, og snart på flukt. Hva betyr det for hvordan vi ser på hverandre?
Vem har tent den stjärnan som lyser i ditt öga? Slik åpner en nyere julesang, som tar oss med inn i mor Marias undrende spørsmål der hun betrakter barnet som ligger ved brystet. Det sårbare, nyfødte lille barnet er den samme som verden ikke kan romme, som var med da alt ble til, fra da tida blei skilt ut fra evigheten. Et mysterium, noe vi alltid kan forundre oss over. Han som kalles Ordet: visdom – sammenheng- Guds vesen, Guds sønn – i fanget til ei vanlig ung mor – i fattigdom og håp.
En ufattelig gave.
I år feirer vi juledagsgudstjenesten sammen med alle dere som er med på tv og radio i vest-skipet i domen, ved alteret med dette store sølvkorset, som blei gjenskapt da vestskipet var bygd opp her på nytt og blei tatt i bruk igjen for 90 år siden.
Det har to sider, dette korset. På den ene ser vi den voksne Kristus, på korset. Men på den andre sida, -der er det et lite barn! Det er svøpt i stramme kluter. Vi kjenner igjen Jesusbarnet. Han løfter den eine lubne handa si mot oss – til velsignelse. Med sitt milde ansikt møter han oss med fred. Rundt barnet ser vi greinene på livets tre som vokser opp, og som barnet er midt i. Livets tre, - med knopper som snart folder seg ut, strekker røttene sine ned i jorda. Og over barnet – helt øverst, lyser stjerna. Det vesle barnet er ikke på villstrå her på jorda, men er kommet heim, - heim til sin egen, sårede verden. Et mirakel – et under.
Dette barnet er gaven til oss alle – også i år. Han som er – fra evighet til evighet.
I jula kjøper vi gaver til hverandre – men den ufattelig store gaven som den levende Jesus er til oss – den er gratis. Vilkårsløs. Gitt ut for alle. Jula er bare gave. Nåde. Glede. Fred.
Guds gode skapervilje og overstrømmende kjærlighet til menneskene, og til hele sitt skaperverk har funnet sin form i dette barnet. Det er en dyp sammenheng mellom den vesle gutten på baksida av korset, og den voksne på framsida. Og begge sidene handler om kjærlighet og fred. Lovsangen
Våre liv har en hensikt, - vi er vevd inn i Guds store vev: Vi hører til her, sammen. Det er en hellig hensikt med våre liv. Vi er alle kalt til å være mennesker: med-mennesker. Det er en hellig sammenheng mellom jord og himmel, Gud og menneske, en hellig sammenheng mellom oss som er bundet av og til jorda, og den evige Gud som kom for å bli en av oss, - og samtidig er så uendelig mye mer.
Vår hensikt er å være for hverandre, og være åpne for Guds visdom og kjærlighet. I Guds store vev hører også vi til. I den er både lyset og mørket vevd inn.
«Var ikkje mørkret, så visste vi ikkje av stjerner» skrev Ivar Aasen.
Gud er håpets Gud
Gud er livets Gud
Gud er kjærlighetens Gud
Lyset skinner i mørket – og mørket har ikke overvunnet det.
Håpet eier vi sammen, håpets kraft hjelper oss på veien
Håpet er en stjerne som er tent over en liten stall i Betlehem – og over våre liv.
Biskop Herborg Finnset, 1. juledag i Nidaros domkirke
(Du kan se hele gudstjenesten i NRKs nettspiller her)