Kvinnene som var på vei til graven i hagen en tidlig morgen, bar på sorgen over en venn. Men det var noe mer: Det var en drøm og et håp som var falt i grus. Alt var over. De hadde vært der da Jesus døde. De hadde vært her da Josef fra Arimatea hadde fått ham gravlagt, de var her nå.
De søkte han som var død og begravet. De fant ham ikke. De skulle finne en annen. De hadde stått nærmest og sett at Jesus døde, at livet hadde ebbet ut. Kvinnene fikk se og snakke med engelen, og ble skrekkslagne og glade budbringerne til disiplene. Det var godt at de også fikk møte forandringen. Kanskje hadde noen av dem skjønt mer av hvem Jesus var, enn de tolv disiplene hadde? Noen små fortellinger kan tyde på det.
Det er når det er som mørkest, at morgenen gryr. I mørket, i det stille, gjenoppretter Gud livet. Da sollyset flommet over gravhagen denne påskemorgenen, lyste den på en liten flekk av jorda hvor det har hendt ting som for alltid forandrer verden. Det var evighetens soloppgang.
Der det ikke lenger var håp, skjedde det noe nytt, noe skremmende annerledes. Det utrolige inntraff, det som var altfor usannsynlig til å være sant. Det skal ikke gå an. Guds rike har brutt inn – sprengt seg inn i denne verden med alle dens begrensninger. Oppstandelsen setter alle liv og alt liv inn i et perspektiv som ligger utenfor vår fatteevne.
Vi må fremdeles leve og kjempe med døden. Påskehendelsen gjør noe med vår sorg, med våre liv og våre håp: Da Jesus stod opp fra de døde, satte han en grense for døden og de krefter som vil ødelegge livet. Det har konsekvenser langt ut over den første påskemorgen. Evighetens soloppgang som skjedde denne tidlige morgenen endrer vårt forhold til døden. Den samme evighetens soloppgang går opp også over våre liv, og sender lys helt inn til der vi strever med våre sorger og vår tvil og tro. Vårt liv og vår død blir aldri det samme mer. Verden blir aldri mer den samme mer: For evigheten har brutt seg inn i tida.
Der håpløsheten er, skaper Gud håpet i hjertene våre.
I vår fragmenterte, oppstykka og urolige verden hvor vi leter etter mening og sammenheng, kommer Jesus og hjelper oss å sette bitene av våre liv sammen. Jesus møter oss her og nå, og gir oss tilbake det håpet som vi trodde var tapt. Vi lever i forsoningens og nyskapelsens tid- for kjærligheten har vist seg å være sterkere enn døden. Kjærligheten har seiret. Den har et navn og et ansikt: Jesus Kristus, den oppståtte.
Han stod opp før dagen demret;
Utav natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret;
Evig lever vi med ham.
Han er her og han vil skape
Liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære
Herrens seierstegn på jord.
(T.John Bell/Sven Aasmundstveit. (Salmeboka, nr 214))
God påskefeiring !
Herborg Finnset biskop i Nidaros
(du kan lese mer f.eks i Lukasevangeliet. kap 22-24)