– Gleder meg til å være kystpilegrimsprest

I januar ble Einar Vegge ble innsatt som kystpilegrimsprest for både Nidaros, Møre, Bjørgvin og Stavanger bispedømme. – Å være pilegrim er å åpne seg for landskapet, vertskapet og mulighetene som kommer, sier Vegge.

– Hvis vi gir videre det beste vi har av tradisjoner, tror jeg også det kan berike opplevelsen av hva den lokale kirken kan bety for oss, sier Einar Vegge. Foto: Stavanger bispedømme

Dennes saken ble først publisert av Stavanger bispedømme 2. februar '24

– Det er litt åpent hva det betyr å være prest langs Kystpilegrimsleia. Det må jeg finne ut, forteller Einar Vegge. Vi sitter på et av de mange spisestedene i Pedersgata, bare en kort vandring fra St. Petri kirke der innsettelsen skjedde. Kystpilegrimsprest-tittelen er ennå i støpeskjeen, men den skal formes av en som har solid erfaring og kunnskap med på veien.

Einar Vegge har vært pilegrimsprest i Nidaros i ti år og har utdanning i teologi, lokalsamfunnsomsorg og idéhistorie. Vegge har vært sokneprest, studentprest og teologisk rådgiver i Mellomkirkelig råd. Han bor i Bergen og er gift med Ragnhild Jepsen, som er biskop i Bjørgvin.

Einar Vegge og fung biskop Rune Steensnæs Engedal
Fra innsettelsen i St. Petri kirke i januar. Rune Steensnæs Engedal var fungerende biskop. Foto: Stavanger bispedømme

Aller først Einar, la oss starte med det grunnleggende: Hva er en pilegrimsvandring, slik du ser det?

En pilegrimsvandring er en vandring mot et hellig sted. For meg er dette det helt grunnleggende. På mange måter er det stedet man går til som gir innholdet til vandringen også. Det åpner for en frihet for at de som går kan ha mange slags bakgrunner, meninger og oppfatninger. For det er egentlig ikke min personlige overbevisning som er det grunnleggende ved pilegrimsvandringen, det er at jeg trekkes mot det hellige stedet. Kulturminner, naturopplevelser og selvfølgelig også liturgiske materiale som bønner kan være med å forme vandringen. Men for meg er det et viktig poeng at innholdet også er i det ytre vi vandrer i, altså i naturen, i kroppen, i kulturhistorien. Det ytre er ikke bare en hjelp til det indre, men det ytre er faktisk meningsbærende i seg selv.

Da er det ikke likegyldig hvor man beveger seg?

Nei, derfor går man til steder som er anerkjent som hellige i den kulturen man er i. Hos oss i Norge har for eksempel Nidarosdomen en sånn posisjon. Allerede fra 1070-tallet kom det mange til Olav Haraldssons grav i Trondheim, bare 40 år etter hans død. Da bla den første versjonen av Nidarosdomen, Olav Kyrres Kristkirke, reist. Fra 1170 og 80-tallet har vi fortellinger om hvordan pilegrimene var forventet å te seg rundt pilegrimsmålet. Dette var før Snorre skrev sine sagaer!

Hvilken rolle har Kystpilegrimsleia her, og hvilket forhold har du til den?

Fra 1070 har folk kommet til Hellige Olavs grav langs kystveien, Norvegen. Adam av Bremen skrev om leia på den tiden: «Du kan godt gå den tunge veien over fjellet, men jeg anbefaler egentlig å ta båt.»

Jeg selv har et forhold til naturformene og landområdene langs leia – jeg kjenner dem fra Lista, der jeg vokste opp og ble interessert i den gamle historien. Jeg har gått små biter av leden langs Jærstrendene og vært med på seilaser langs kysten, jeg har vært på Utstein pilegrimsgård, og jeg har lest masse og fått et faglig forhold til den.

På vegne av Nidaros bispedømme deltok jeg i en arbeidsgruppe for Kystpilegrimsleia i forprosjekt og -prosjekfasen, og jeg har arbeidet med de sentrale nøkkelstedene knyttet til Sunniva-tradisjonen. I prosjektfasen deltok jeg også i en koordineringsgruppe for nøkkelstedene fra Sunnmøre og opp til Nidaros domkirke.

Fra åpning av kystpilegrimsleia
Fra åpningen av Kystpilegrimsleia i juni 2018, der følget nærmer seg Avaldsnes kirke.

Og nå har du fått ny jobb som kystpilegrimsprest! Hvordan blir det?

Nå skal jeg jobbe med hele strekket mellom Egersund og Trondheim, som er den godkjente kystpilegrimsleia i Den europeiske kulturveisertifiseringen som vi har. Det gleder jeg meg jo til! Så er det litt åpent hva det betyr å være prest langs kystpilegrimsleia, det må jeg finne ut. Jeg har mye erfaring med å være pilegrimsprest. Forskjellen er at jeg var primært ved det endelige pilegrimsmålet, Nidaros, og jobbet med hvordan vi skal ta imot pilegrimer ved sluttmålet. Men mye er overførbart til denne jobben, det dreier seg jo om å være gjestfri, både i begynnelsen og underveis. Så er det også åpent hvordan jeg skal delta i gudstjeneste og bønneliv langs leia. Jeg skal reise en del, og må finne ut av hvor mye jeg skal være i Stavanger der jeg er ansatt, i Bergen der jeg bor, og i Møre og Nidaros.

Hva tenker du om å jobbe for fire bispedømmer på en gang?

Det blir litt spennende! Nå skal jeg heldigvis bare ha en sjef å forholde meg til, stiftsdirektøren i Stavanger. Det er fint og viktig å ha ett sted der man har en leder å drøfte ting sammen med. Når det gjelder hvor mye tid jeg skal bruke her eller der og hva som skal vektlegges i arbeidet, så drøfter jeg det med henne. De fire stiftsdirektørene utgjør også en styringsgruppe for stillingen.

Jeg skal ha arbeidssted i Bergen, der jeg bor. Der skal jeg ha kontorfellesskap med kollega Lauritz Haarr, som er leder for regionalt pilegrimssenter i Bjørgvin. Jeg tror det er en fordel å være tett på den offentlige pilegrimssatsingen, slik at vi som kirke er godt orientert og blir tatt med inn i samtalene. Der kjenner jeg feltet såpass godt at det er jeg klar for å delta i, og har begynt med allerede.

Kirkens arbeid med samfunnskontakt og pilegrim er viktig å se sammen. Som samfunn forholder vi oss til en felles kulturhistorie, det gjør at politikere også kan være interessert. Som pilegrim har man alltid forholdt seg til en større verden, vi dyrker ikke bare vårt eget, men undersøker også historisk det som skjedde i møtet mellom de fremmede som kom til oss og det vi var av vertskap, og hvordan vi selv også dro ut.

I boka du ga ut i fjor, «Inntoning – pilegrim i poesi og teologi» deler du egne dikt om det å være pilegrim. Hvordan ble den til?

Jeg hadde lyst å skrive om det å gå pilegrim etter å ha jobbet med det og erfart det i mange år. Men jeg syntes det var vanskelig å finne en form som både hadde faglig grunnlag og samtidig kommuniserte. Det akademiske er ikke alltid det som treffer hjertene. Å bruke poesi ble løsningen. Diktene er knyttet til mine pilegrimsopplevelser, og også til det jeg møter hos folk på veien. Alle opplever jo ikke det å gå pilegrim likt. Men jeg tar sjansen på at det som virkelig betyr noe for meg, kan ha verdi for flere. Uansett hvilket forhold vi har til tro og teologi, om vi går i kirken regelmessig eller ikke, er vi alle en del av vår tid, og har de samme lengslene og mulighetene.

Boka Inntoning

Hva tenker du om pilegrimsvandringen som en mulighet for kirken til å nå ut til nye folk?

Jeg tror at disse gamle pilegrimsveiene som går gjennom våre lokalsamfunn, som vi er stolte av og som er knyttet til et felleseie, jeg tror de kan åpne noe. Da jeg var sokneprest i Østerdalen, samarbeidet vi med historielag og sanitetskvinner om det som ble et tusenårssted der, nemlig stedet pilegrimer fra gammelt av hadde vadet over elva. Folk opplevde at det var deres historier og deres røtter som ble tatt inn i trosuniverset. Lokalsamfunnet og slektshistorie ble koblet til troen. En sånn effekt kan pilegrimsarbeidet ha. Pilegrimstemaet gir en mulighet til å presentere den lokale kirken som et fint opplevelsessted der man kan dele kunnskap og historie, og gi en åpnere tilgang til kirken enn å delta på gudstjenesten. Det kan også være lettere å be folk om å være vert i en kirke og presentere kirkerommet for gjester, enn å be folk om å sitte i menighetsrådet. På den måten blir man glad i kirkestedet sitt, og begynner kanskje å vandre. Jeg har sett ganske mange eksempler på at folk som har gått den veien – og som kanskje har hatt et problematisk forhold til kirka – kan klare å gjenoppta tilknytningen sin til kristne tro og til kristen tradisjon og praksis.

Det er ikke alle som har et kristent eller åndelig utgangspunkt for å gå pilegrim, ofte kan man høre eller lese om de som går for «å finne seg selv»?

Veldig mange vet ikke nøyaktig hvorfor de går. Derfor vil jeg ikke spørre dem om hvorfor heller. Det er mer interessant å spørre «Hva opplever du når du går?» Da handler det mer om hva som egentlig er viktig for den som går, og åpner opp mer enn hvis man må definere seg utenfor eller innenfor et kristent felt.

I Trondheim har pilegrimspraksisen preget kirkelivet siden 1997. Det lever i lokale former rundt om i menighetene, for eksempel i arbeidet med med barn og konfirmanter. Det ligger mange muligheter i lokalmenighetene, som jeg håper at jeg som pilegrimsprest kan være med å inspirere litt til. Men jeg har ikke alle oppskriftene, jeg tror folk lokalt kjenner sine steder og finner gode måter som passer dem. Men kunnskap om sammenhengen dette arbeidet kan stå i, det kan jeg en del om.

Pilegrimsvandring kystpilegrimsleias åpning
Kystpilegrimsleia går gjennom gamle kulturlandskap. Foto: Kjell Helle Olsen.

Hva håper du for i pilegrimsarbeidet?

Jeg håper vi kan finne gode måter å gi det beste vi har til de som kommer. Hvis vi gir videre det beste vi har av tradisjoner, så tror jeg også det kan berike opplevelsen av hva det den lokale kirken kan bety for oss, for meg som bor her. Ofte er vi blinde for det vi egentlig har i vårt nærmiljø. Det er noe av det flotteste jeg har sett i noen lokalsamfunn: Folk er kanskje ikke så opptatt av bygda og historien og kirken sin, men så ser de at det kommer tyskere og nederlendere og er interesserte, og så begynner de å lese seg opp på lokalhistorie. I beste fall begynner de som bor der å bruke kirka til å sitte i stillhet, i meditasjon, bønn eller åpen stillhet.

Pilegrimene gir din egen kirke større verdi, ikke bare som bygg, men som rom å hengi seg i. Til Gud, til åpne opp for de store spørsmålene, vår egen usikkerhet. Det er mange pilegrimer som ikke er så bombastiske i troen eller hva de mener, men de går inn i en tradisjon der det er mulig og velkomment å undre seg. Og så blir verden større.

Enhver sognekirke er jo på en måte ditt nærmeste pilegrimsmål. Bevegelsen til alteret er bestandig en pilegrimsreise.

Å berøre denne hellighetsdimensjonen i livet kan man også gjøre som turist. I Dublin heter det: Kom som turist og bli en pilegrim. Samtidig er det viktig at vi som jobber med pilegrimsleder i Norge, går inn i litt lengre vandringer eller seilaser, som har et tidsperspektiv der du får en type modning og ro. Pilegrimen er i slekt med alle som bruker meditasjon og ro, som i retreatbevegelsen.

Hva vil du si til en helt vanlig menighet som tenker at «pilegrim – det hadde det vært fint å satset mer på»?

Det ene, som er veldig viktig men ikke vanskelig, er å undersøke hvordan vi fysisk kan åpne vår egen kirke. Holder menigheten til langs en pilegrimsled, er det utrolig verdifullt for de som ferdes langs den å få komme inn i kirken. Og hvis det ikke kommer så veldig mange, kan det likevel bli fint. Hvis lokalbefolkningen også får vite at kirken er åpen på faste tider hver uke, så begynner de kanskje også å komme.

Dette kan ta litt tid, og man blir ofte frustrert i begynnelsen. Det er ikke alltid det kommer så mange som man hadde håpet først. Men det viser seg at hvis man er litt tålmodig, så skjer det noe.

Lysglobe Avaldsnes kirke
Messe i Avaldsnes kirke under åpningen av Kystpilegrimsleia.

Det andre jeg anbefaler er å tenke på hva «pilegrim» betyr. Det kommer fra italiensk, peregrino er en som går gjennom åkeren. Grunnbetydningen er at den som går gjennom åkeren har en livsholdning der man er gjest, i motsetning til bonden som har eiendommen og er vertskap. Pilegrimen er gjesten som har forlatt sitt eget og det trygge, og er prisgitt å være gjest. Selve uttrykket åpner noe i det veldig verdifulle møtet mellom gjest og vertskap.

Å være pilegrim er å åpne seg for landskapet, vertskapet og mulighetene som kommer. Og så er det vertskapets mulighet til å ta imot gjesten, lære noe og bli fasinert. Å gå pilegrim kan være en sosial og åpen ting! Det å gå stille i natur har vist seg å bære en skatt i seg. Men når jeg leder vandringer vil jeg gjerne ha begge deler, både samtaler og stillhet. Lyttingen etter hva som skjer kan ha to retninger: til hva som er rundt meg i naturen og endringer og nyanser der. Og så kan lyttingen og oppmerksomheten være like intens til det indre livet. Jeg tenker at begge retningene er like viktige.

Lykke til med å finne den gode retningen som kystpilegrimsprest, Einar Vegge!

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"