Starten
Hamar bispesete ble opprettet i 1153. Det var et av landets fem opprinnelig bispedømmer. Bispesetet omfattet nåværende Hedmark og Oppland fylker, unntatt Valdres, Hallingdal, Solør og de øvre bygdene i Østerdalen. Deler av Buskerud og Telemark hørte også med. Det var kardinal Nikolaus Breakspere, pavens utsending, som senere ble pave Hadrian IV, som kom til Hamar i 1152 for å opprette egen kirkeprovins.
Hamar var en av Norges åtte middelalderbyer
Opprettelsen av bispesetet henger sammen med organiseringen av Norge som eget erkestift med sete i Nidaros. Hamar ble det femte bispedømmet i landet, og man regner med at de neste femti år gikk med til å bygge Hammers Domkirke. Det var engelske Arnald som ble Hamars første biskop. Under ham ble domkirken påbegynt. I historien omtales den som en av de skjønneste og største kirker i hele Norge, bygget i romansk rundbuestil, senere utvidet i gotisk spissbuestil.
Fra middelalderprakt til ruin
Ved reformasjonen i 1536 ble erkebiskopen og biskopene fjernet fra sine stillinger. Biskop Mogens ble sendt til Danmark som fange og døde i 1542. Hamar bispedømme ble nå lagt inn under Oslo og Kongen ble øverste leder for kirken.
Domkirken ble lagt i ruiner av en svensk hæravdeling i 1567 under den nordiske 7-års krigen. Etter dette var storhetstiden for middelalder-Hamar definitivt over. Kirken ble aldri bygd opp igjen, men ruinene står i dag under glass og bærer navnet Hamardomen. Den fungerer både som kirke, kulturminne og turistattraksjon.
I 327 år var det verken biskop eller biskopkirke i Hamar. Denne epoken falt sammen med "dansketiden". Da var Hamar bispedømme og Oslo bispedømme slått sammen og hadde samme biskop. Oslo var bispesete og Oslo Domkirke, Vår Frelsers kirke, var biskopkirke.
Hamar bispedømme gjenoppstår
Det var 4 hovedgrunner til at bispedømmet ble gjenopprettet i 1864:
· Agershus stift var blitt for stort. Det ble diskutert hvordan det skulle deles – i tre eller to. Et spørsmål var om et Drammens stift skulle skilles ut (med grenser som for Buskerud, Vestfold og deler av Telemark og nesten å ligne med dagens Tunsberg bispedømme). Regjeringen foreslo dette, men det ble til slutt bred enighet i Stortinget om Hamar. Det var en diskusjon om Hamar eller Lillehammer (1827) som bispesete.
· Skoleloven av 1860 (fra omgangskole til faste skoler) betød en økt satsing på utdanning. Skolehus og lærerbolig måtte bygges i hver kommune. Det trengtes pådrivere. Skolen var en kirkeskole og eksamen var konfirmasjonen – soknepresten var en nøkkelperson. Tilsynet med skolene måtte også styrkes. Amtet fikk en skoledirektør (Ole Elias Holck) og biskopen og skoledirektøren dro sammen på visitas.
· Bygrunnleggelsen i 1849 trengte flere motorer og byen var i ferd med å bygge ny kirke.
· Det historiske: her hadde bispesetet vært i middelalderen og det var en tid for sterkt økende historisk bevissthet.
Bispedømmet fikk de samme grensene som Hedemarkens amt og Kristians amt fra 1757. Hamar bispedømme har siden vært meget stabilt. Ingen nye områder er erobret, men 2 områder er avgitt: Innset sokn i Tynset prestegjeld i 1964 til Nidaros bispedømme og Jevnaker sokn i 2022 til Tunsberg bispedømme.
Vang kirke ble biskopkirke i to år fram til Hamar kirke, det som i dag er Hamar Domkirke, sto ferdig i 1866.
Tre viktige hendelser i Hamar bispedømmes nære fortid
Spesielt tre hendelser i ganske nær fortid har gjort Hamar bispedømme synlig i Den norske kirke og i samfunnet forøvrig.
- 19. mars 1961 ble Ingrid Bjerkås, som den første kvinne, ordinert til prestetjeneste av biskop Kristian Schjelderup. Dette skjedde i Vang kirke.
- Rosemarie Köhn ble vigslet til biskop i Hamar domkirke 20. mai 1993.
- 1. februar 1999 gjeninnsatte biskop Rosemarie Köhn Siri Sunde i prestetjenesten etter at hun hadde inngått partnerskap.
Om dette sies det i forordet til boken Hamar bispedømme i 150 år, utgitt i 2014:
- Det som skjer internt i kirken, synliggjør kirkens holdninger. Handling har som oftest sterkere virkning enn ord alene. Det påvirker kirken selv og det påvirker folks oppfatning av kirken. I så måte har Hamar bispedømme hatt stor betydning på noen viktige områder.
Biskopene fra 1864
Her kan du lese om biskopene i Hamar og Hamar bispegård
Halvor Olsen Folkestad 1864-1887
Arnoldus Hille 1887-1906
Christen Brun 1906-1917
Otto Jensen 1917-1918
Gustav Johan Fredrik Dietrichson 1918-1922
Mikkel Bjønness-Jacobsen 1922-1934
Henrik Hille 1934-1947
Kristian Schjelderup 1947-1964
Alexander Johnson 1964-1974
Georg Hille 1974-1993
Rosemarie Köhn 1993-2006
Solveig Fiske 2006-2022
Om biskopene sier Knut Andresen i boka Hamar bispedømme i 150 år:
- Flertallet av biskopene har vært teologisk konservative. Et mindretall har gjennom enkelte store og betydningsfulle fanesaker farget helhetsinntrykket i en annen retningen. Fargeleggingen er blitt så sterk at mange – både i og utenfor bispedømmet – taler om Hamar som det liberale bispedømmet. Det er mye i det. I dag er det rett. Men karakteristikken blir ikke dekkende når alle 150 år – og heller ikke de siste 60 år – skal favnes i sin fulle bredde.
Folkevalgt styring opprettes
Lov om menighetsråd trådte i kraft 1. januar 1922.
Stortinget opprettet bispedømmeråd i 1933.
Bispedømmerådet skulle være et fellesorgan for menighetsrådene, styrke forbindelsen menighetsrådene imellom og mellom menighetsrådene og kirkestyret.
Det startet med en husløs biskop i 1864 som var statlig og kirkelig tilsynsmann for 56 prester og som arbeidet alene på sitt kontor. Nå utgjør bispegårdens tilsatte en stab på 12 medarbeidere som tjener to organer – biskopen og bispedømmerådet – og som ifølge www.kirken.no server 660 medarbeidere, 46 kirkelige fellesråd og menighetsråd i 160 sokn i en kirke som er eget rettssubjekt.
Er du interessert i Hamar bispedømmes historie, anbefales boken Hamar bispedømme i 150 år utgitt av Hamar bispedømmeråd i 2014.