Alle Bibeltekstene i dag handler om vennskap. Vennskap med dem vi kjenner godt, slik Jesus kjente Marta, Maria og Lasarus, eller slik David kjente Jonatahan i fortellingen fra det gamle testamentet. Og vennskap mot fremmede, vist i vår gjestfrihet.
Men hadde Jesus selv venner?
Da tenker jeg ikke på de 12 disiplene, som ble kjent med Jesus da han var over 25 år gammel. De ble jo vennene hans og mange av dem kan vi navnet på. Peter, Jakob og Johannes. – Men de var jo også på en måte kollegaene til Jesus. Jeg lurer mer på om Jesus hadde barndomsvenner. Noen som kjente Jesus fra han var liten. Noen han hadde lekt med, kjent gjennom hele oppveksten, og som han kjente godt og var glad i?
Vennskap er trygghet og nærhet.
Sannsynligvis var Marta, Maria og Lasarus noen slike venner. Noen Jesus hadde kjent lenge og som han slappet av hos. Kanskje hadde familien hans ofte vært innom dem i Betania på vei opp til alle de religiøse høytidene i Jerusalem. Som den gangen Jesus var der som 12.åring. Det står i alle fall i Det Nye Testamentet at Jesus var veldig glad i i de tre søsknene. At de var venner. Hos dem var han trygg. Her opplevde han nærhet og han visste at de både kjente ham og var glad i ham.
Vennskap er risiko.
Husker dere forresten fortellingen om David og Jonathan? Er den kjent?
Dere husker sikkert fortellingen om David og Goliat Den store Filister krigeren som kom i åpen kamp mot den unge gjetergutten David og som David felte med et slyngekast.
Etter dette satte kong Saul David til leder over sine styrker, og sammen med David var også kong Saul sin sønn, Jonathan. Det står at de ble gode venner og knyttet et sterkt vennskap.
På et tidspunkt ble kong Saul misunnelig på den økende populariteten til David og ønsket å drepe ham. Da var det Jonathan, kongens egen sønn, som hjalp David så han unnslapp kongens vrede.
Vennskapet til David og Jonathan viser at vennskap kan koste dyrt og være risikabelt. Er vi villige til å stå opp for hverandre. Å ta risiko for å redde noen andre? Historien er full av fortellinger om mennesker som våger alt for mennesker de er glad i. Fortellinger om noen som våger livet for dem som står dem nær. Folk som reddet jødiske flyktninger under krigen, og mennesker som hjelper folk som er på flukt i dag. Eller noen som donerer et organ til en annen i familien som er syk.
Vennskap er også kjærlighet.
Jesus selv sa at han var villig til å gi sitt liv for sine venner, - og han gjorde det. «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg. Jeg gir livet mitt for sauene.»
Vennskap er en av de sterkeste kreftene i relasjonene mellom oss mennesker, og dette er en god gave som Gud vil at vi skal fremelske. Vennskap er noe godt. Vennskap bygger.
Jesus sa til disiplene sine: dere er mine venner.
Å være venn for den som er en fremmed.
Men så er det også slik at vi kan skape oss venneflokker som er tilsynelatende gode for oss, men som samtidig stenger andre mennesker ute. Jesus hadde nære venner, men han hadde også plass for andre. Det er vel ikke mange mennesker som har vært like åpne og inkluderende for fremmede som det Jesus var. Han kalte fremmede for bror og søster. Han tok på dem som var urene og gråt med dem som sørget. Han involverte seg i situasjoner der helt fremmede mennesker ble urettferdig behandlet. Da stod han frem som en venn og bror.
Gjestfrihet – et kjennetegn på de kristne.
Det er derfor de første kristne var så opptatt av ikke bare å bygge nære og gode kristne fellesskap med stor omsorg for de andre kristne, men de var minst like opptatte av å vise gjestfrihet overfor alle mennesker. De la vekt på: Å ha et åpent hjem. Å la folk få en seng å sove i for natten og et måltid mat i magen. Å åpne sine egne hjem for dem som var på reise eller dem som ikke fant et sted å hvile ut.
Det er denne tanken som gjorde at svært mange kristne, også her i Norge, i flere generasjoner alltid hadde en seng stående klar og en ekstra plass klar ved bordet. Som omreisende forkynner i Misjonsselskapet har jeg selv mange ganger bodd på slike gjesterom. Jeg bodde sjelden på hotell. Oftest hjemme hos folk.
Jeg sier ikke at vi skal innføre denne tradisjonen igjen, men vi må la oss utfordre av det Bibelteksten sier til oss: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler til gjester uten å vite det.» Flere fortellinger i Bibelen handler om denne gjestfriheten. Abraham og Sara som får besøk av tre fremmede menn som viser seg å være Guds sendebud. Disiplene på vei til Emmaus, som går med en fremmed mann som viser seg å være Jesus, men det skjønner de først idet de setter seg til bords form å spise.
Et åpent nattverdbord – og et åpent middagsbord?
Senere i gudstjenesten skal feire nattverden og derfor har jeg lyst til å minne oss på den dimensjonen ved nattverden som jeg tror vi ofte glemmer. I nattverden kommer vi frem og får del i måltidet. Vi får kjenne at vi er Jesu venner, og hverandres venner. Vi er ulike, men vi hører sammen. Ingen blir avvist, alle er velkommen. «Kom, for alt er ferdig!», sier presten.
Når vi sendes ut i hverdagen etter gudstjenesten, så utfordres vi til å invitere hverandre og andre inn til liknende fellesskap. Gjerne måltidsfellesskap, men også andre fellesskap der mennesker kan kjenne helt praktisk at noen vil være venner med dem. Der de inviteres inn og tas imot som venner. Der de regnes med.
Jesus inviterer oss og gir seg selv for oss, - og så regner han med oss, at også vi inviterer andre og skaper åpne fellesskap bygger nye vennskap med den eller de som står utenfor.
La oss be:
Himmelske Far.
Takk for ditt vennskap, din omsorg og din kjærlighet.
La vår erfaring i møte med deg farge vår menighet og våre liv.
Amen!