Teksta i dag minner oss om at menneske ikkje skal tru at dei klarar alt på eiga hand, men hugse at både liv, styrke og rikdom kjem frå Gud. Han åtvarar oss mot stoltheit og mot å oppføre oss som sjølvtilstrekkelege. Gud oppmodar oss til å leve i takksemd og truskap.
Moses peikar på at det nettopp er når det går godt – når folk føler seg tilfredse og trygge at dei lettast gløymer Gud. Når vi har stabil økonomi, avansert teknologi, eit godt helsevesen, då kan vi lett tenkje at vi ikkje treng Gud lenger. Trua vår kan bli svekka, ikkje av kriser, men av komfort. Når vi opplever framgang, er det freistande å tru at vi står støtt utan Gud. Men Gud er kjelda til både liv, evner og moglegheiter – og vi er kalla til å leve i takksemd, audmjukskap og teneste.
Sett i lys av 5. Mosebok 8,11–18, kan vi overføre bodskapen til norske forhold: I eit rikt og sekularisert samfunn som vårt er det fare for at mange kan tenke: Vi klarar oss sjølve. Vi har meir enn vi treng. Nettopp her ligg faren Moses peikar på. Midt i overfloda er det lett å tru at vi klarar oss på eiga hand. Men då gløymer vi at både naturressursane, livet og alt vi eig, i siste instans ikkje er noko vi sjølve har skapt. Vi forvaltar noko vi har fått i gåve frå Gud.
I norsk kultur hyllar vi sjølvstende: utdanning, arbeid, karriere og idealet om å vere «sin eigen lykkes smed». Dette kan lett bli vår tids utgåve av vers 17: «Det er mi eiga kraft og mi sterke hand som har skaffa meg dette.» Men teksta minner oss om at vi ikkje er sjølvberande. God helse, gode føresetnader, familie og miljø spelar inn – alt dette kan vi sjå som Guds gåver. Moses minna israelittane på korleis Gud hadde bore dei gjennom “ørkenen”. Mange i Noreg har aldri opplevd djup naud. Når kriser kjem – sjukdom, tap, uro i verda – oppdagar vi kor sårbare vi er. Då minner teksta oss om at tryggleiken vår ligg i Gud, han som kan bere oss gjennom motgang.
Gud minner oss om å ikkje gjere oss sjølve til sentrum. Han er kjelda til alt vi eig, både i motgang og i medgang. Han fører oss gjennom “ørkenperiodar” og gir oss styrke til å skape og byggje. Difor skal vi leve i takksemd, ikkje i hovmod. Noreg treng menneskjer som ikkje gløymer Gud midt i overfloda, men som lever i audmjukskap, takksemd og truskap. For han er den som gjev oss kraft til å leve, kraft til å elske og kraft til å tene. Ære vere Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var, er og vere skal, ein sann Gud frå æve til æve. Amen.