– Kirkens rolle i fornorskningen er en skamfull del av kirkens historie. Det erkjenner vi som leder kirken i dag, og vi ønsker gjennom vårt arbeid for sannhet og forsoning og bidra til at skogfinners kultur og språk kan få komme til uttrykk på nytt, sa biskop Kari Alsvåg i sin preken.
Gudstjenesten var et samarbeid mellom Skogfinneforeningen, den lokale kirken og det fredede og prisvinnende finnetunet Mikkelrud. Sammen ønsket de å løfte fram en kulturarv som gjennom generasjoner har vært en del av lokalsamfunnene, men som sjelden har fått synlig plass i offentligheten.
En del av Norges historie
Mangen kapell ligger i Mangenskogen i Aurskog-Høland, et område hvor mange skogfinske familier har levd gjennom flere hundre år. Kapellet ble bygget i 1903 for å betjene en befolkning som i stor grad besto av etterkommere etter skogfinner.
Skogfinnene kom til områdene langs grensen mellom Norge og Sverige på 1600-tallet. De var et jord- og skogbrukerfolk som hadde med seg språk, tradisjoner og kunnskap om svedjebruk. I flere hundre år lød det skogfinske språket i de norske finnskogene.
Etter hvert førte den harde fornorskningspolitikken til at språk og kultur gradvis forsvant fra det offentlige rom. Finske slektsnavn ble erstattet av norske, og mange familier sluttet å bruke morsmålet sitt. Den siste finsktalende skogfinnen i Norge døde på midten av 1960-tallet.
Selv om det anslås at mer enn 500 000 nordmenn har skogfinske røtter, er kunnskapen om skogfinnene fortsatt begrenset.
Da kirkerommet åpnet seg
Gudstjenesten i Mangen kapell handlet ikke bare om historie. Den handlet også om å gi plass til mennesker og erfaringer som lenge har vært usynlige.
Rammene rundt markeringen understreket dette. Kapellet ligger omgitt av den store Mangenskogen, med vann og elv på østsiden og vegger bygget av grovt tømmer – materialer som forteller noe av historien om livet i skogen.
Under gudstjenesten fortalte klokkeren May Cederkvist at hun først i voksen alder ble kjent med sin egen skogfinske bakgrunn.
Historien hennes illustrerer hvordan fornorskningen ikke bare påvirket språk og kultur, men også menneskers bevissthet om egen identitet. For mange familier ble det skogfinske liggende i bakgrunnen og ble sjeldent snakket om eller løftet fram.
Tradisjoner fikk nytt liv
Flere skogfinske tradisjoner ble synlige gjennom gudstjenesten.
Det ble sunget på finsk, og nattverdsbrødet var bakt av svedjerug. Det er skogfinnenes tradisjonelle kornslag, som de kalte «gudslånet». Under nattverden fremførte kantor Knut-Martin Katla og saksofonist Lene Anett Killingmo den finske nasjonalsangen.
For første gang ble også en nyskrevet forbønn til Skogfinnenes dag brukt i en gudstjeneste i Den norske kirke. Dette skjedde samtidig som den ble brukt i gudstjenesten
For mange av de fremmøtte ble dette mer enn kulturelle innslag. Det ble et tegn på at en historie som lenge har stått i skyggen, nå blir anerkjent og gitt plass.
Bildetekst: Sokneprest Bjørn Skogstad med nattverdsbrødet bakt av svedjerug, det skogfinske flagget og Biskop Kari sammen med vertkskapet på Mikkelsrud
Naturen som arv og inspirasjon
Et sentralt tema i gudstjenesten var skogfinnenes forhold til naturen og skaperverket.
I prekenen løftet biskop Kari Alsvåg fram hvordan den skogfinske tradisjonen rommer verdier som også taler inn i vår tid:
– Skogfinnenes ærbødighet for skaperverket, naturen, er av en art som hele verden trenger å gjenoppdage. Ærefrykt for den marken man går på. Omsorg for dyrene. Kjærlighet til alle grønne vekster. Vørdnad for alt det skapte.
Gjennom generasjoner levde skogfinnene tett på naturen og var avhengige av den. Denne respekten for skaperverket ble løftet fram som en viktig del av kulturarven og som en påminnelse om vårt eget ansvar for verden rundt oss.
En dag for håp og forsoning
For mange av dem som deltok, ble markeringen en merkedag.
For første gang på mange tiår lød finsk igjen i Mangenskogen. Svedjeruget ble delt i nattverden. Takken til skogens Herre og skaper ble uttalt. En glemt historie fikk språk og plass.
Skogfinnenes dag i Mangen kapell ble derfor mer enn en historisk markering. Den ble et uttrykk for kirkens ønske om å se, anerkjenne og løfte fram en nasjonal minoritet som har satt dype spor i norsk historie.
Som biskop Kari Alsvåg uttrykte det:
– Fra den tomme grav flommer håpet ut i verden, og gir oss kraft og mot til å kjempe for det gode. For rettferdighet og fred. For å speile Guds fred og rettferdighet i verden.
Artikkelen er basert på bakgrunnsmateriale og innspill fra sokneprest Bjørn Skogstad. Anne Marie Rønsen har redigert og tilrettelagt teksten for publisering. Microsoft Copilot er brukt som støtte til strukturering og språkvask.