Det ble et sterkt møte. Tannous var svært tydelig på den uretten palestinerne og den kristne minoriteten lider under dagens regime. Tannous var også opptatt av at vi må snakke sant om det som skjer.
-Ingen har rett til å dehumanisere oss, sier Ashraf Tannous. Det var hjerteskjærende å høre ham fortelle at de opplever å stå helt alene. Verden og landene rundt bryr seg ikke om oss, sa han. Hadde dette vi gjennomlever hver dag skjedd i Tyskland så ville land og myndigheter reagert umiddelbart. Tiden for å gå stille i dørene og for «soft diplomacy» er over, sier Ashraf med tydelighet og sårhet i stemmen.
Bilde: Tannous i samtale med ordfører Magnus Arnesen i Sarpsborg kommune.
Han er relativ ny som prest i menigheten Christmas Church i Betlehem og menigheten i Beit Sahour. Selv om han er vokst opp i kirka. Helt fra han var 9 år gammel fikk han oppgaver med å ringe i kirkeklokkene og ordne til før gudstjenestene. En onkel i USA ville sponse legestudier i USA for ham, men Ashraf sier at han fikk et kall om å være i Palestina og utdanne seg til prest.
Beit Sahour som betyr «gjeternes hus» er en landsby sør for Betlehem. Det var her englene en gang sang «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden….» Dessverre føles fredsbudskapet fra juleevangeliet fjernt når Ashraf Tannous forteller om den lidelse, dehumanisering og etniske rensning som foregår i Palestina. Han forteller om daglige voldelige angrep fra setlere/bosettere, annektering av land, ødelagte landsbyer, om arbeidsløshet, fattigdom, turister som naturlig nok uteblir, rasering av oliven- og sitronlunder og daglige ydmykelser. Voksne og barn blir traumatisert. Det har han dessverre så alt for god erfaring med fra eget og andres liv. Det meste blir et strev og selv om han har flere skriftlige tillatelser til å bevege seg rundt siden han er prest, har han opplevd flere ganger å bli holdt tilbake, nektet videre reise eller muligheten til å komme hjem til Jerusalem der familien bor.
Som kristne får de stadig høre at de skal pakke sakene sine og flytte til Europa, der de hører hjemme. Noe også 220 familier i de to menighetene har gjort siden krigen brøt ut høsten 2024 fordi de ikke ser noen fremtid i Palestina. – De vil ha oss vekk, men det er jo her kristendommen kommer fra. Noen må være igjen og være et vitne om den kristne tro som har sine røtter i dette landet og i denne kulturen, sier Ashraf.
Ashraf er opptatt av sine røtter. Som kirke har vi røtter i jødedommen. Vi er ikke imot jøder eller muslimer. Noen av oss følger også eldgamle skikker som vi har fra jødisk tro og kultur selv om vi er kristne. Han er overbevist om at de kan leve sammen. Kristne, jøder og muslimer har levd side om side i Midtøsten i mer enn fjorten århundrer. Men for å få til dette må vi bekjempe ekstremismen. Vi må hjelpe hverandre til å se hverandres menneskelighet.
Ashraf Tannous er også svært takknemlig for den lokale støtten kirken hans får fra vennskapsmenigheter som Sarpsborg menighet, både gjennom bønn og økonomisk støtte. Det betyr noe at dere ber og bidrar økonomisk. Det gir oss håp, sier han. 11 menigheter i Oslo, Borg, Nidaros og Sør-Hålogaland har tegnet vennskapsmenighetsavtaler. Den første ble undertegnet allerede i 1994. Den norske kirke bidrar også på nasjonalt nivå. I 25 år har det vært et partnerskap mellom disse to kirkene. Dette arbeidet koordineres først og fremst gjennom Mellomkirkelig råd.
Som et tegn på vår vennskapsrelasjon fikk Ashraf Tannous en engel, som konst. sokneprest Thomas R. Iversen overrakte. En engel som kan stå på skrivebordet eller holdes i hånda når han har behov for å klamre seg til håpet som Thomas sa det. Sarpsborg menighet fikk et kors med Herrens bønn skrevet på arabisk av Ashraf. Korset minner oss om den vertikale linjen mellom Gud og oss mennesker. Den horisontale linja er mellom oss kristne brødre og søstre. Korset minner oss også om Jesu død og oppstandelse. Uansett hvor mørk natta er så står sola opp.
La oss fortsette å be for Ashraf Tannous og for kirken og menigheten i Betlehem og Beit Sahour. La oss be om at rettferdig fred må skje!