Hanna Dahl f. 1977 fra Modum debuterte i 2015 med novellesamlingen «Rønneimperiet» som fikk svært gode kritikker og ble nominert til Brageprisen for beste skjønnlitterære bok. Novellen «Korsdager» har blitt publisert i Norske Granta 3.
Manntall
Av Hanna Dahl
Det var i de dager da guddommen tegnet gjeldsforsikring og brygget øl. Til lyden av Elvis som sang julesanger. Det var like før jul, det var da han tenkte mest på gjeld og innløselse. Guddommen (pappa) meddelte nyheten med stort alvor og avklart lettelse, i nesten evangeliske vendinger, han hadde grunnet på det i sitt hjerte og nå var det gjort. Han tok ansvar, forsørget sine, forvaltet sitt bo. Dersom han døde, om han døde, da ville gjelden vår bli slettet. Tenk! Gjelden ville bli slettet! Jeg sto i gangen med støvler og boblejakke, Landsem-lue, votter, en pose med hyrderekvisitter og noter. Jeg er ikke sikker på om det var oss han fortalte det til, eller moren vår, det spilte ingen rolle, det glade budskap fortjente et publikum. – Skal du dø? sa jeg.
Jeg tenkte verken på gjeld eller innløselse, jeg bare lengtet. Jeg syntes det var en dum og flau lengsel, for jeg lengtet etter hva som helst. Etter stemning. God stemning. Etter ro og fred. Jeg lengtet etter venner, medisterkaker, nye bøker, kruttyggis, jeg lengtet etter å få sove, etter å spille flygel slik at organisten gråt, etter julegaver. Jeg lengtet etter at noe skulle være slik jeg trodde det var. Jeg sa det aldri høyt, at jeg lengtet. For om lengslene ikke gikk i oppfyllelse var det best at de ikke fantes. Guddommen spurte mamma om han kanskje kunne bruke gjeldsforsikringen i juleprekenen, for var det ikke nettopp det julen handlet om? Eller burde han spare det til påsken? Jeg gikk ut i vinterskumringen, gjennom furuskogen mot kirka. På vei gjennom skogen dunket posen mot leggen, jeg hang den over nakken, lot den svinge som et lodd. Jeg gikk ned til vannet, til Det sorte hav der ingen barn må drukne.
Joachim satt alene på de store steinene. – Så sein du er, sa han. – Unnskyld, sa jeg. Islaget over vannet var som skydekket over oss, grålig, med store råker av mørke eller lys. – Jeg drømte en rar drøm i natt, sa han. – Jeg drømte at alle jeg kjente var guder. Håvard var krigsguden. Lars var insektguden. Jeg var kunnskapens gud. Og du, hva var du igjen, jo, du var mannlighetsguden. – Mannlighetsguden? – Ja. Så drømte jeg at jeg knuste Lars. Det var en fin drøm. Han reiste seg, dro av pannebåndet, boret en kvist gjennom ullstoffet før han trakk det på igjen. Kvisten stakk opp som en fjær. Jeg satt på knærne i snøen og sugde på votten, den var blitt stiv og kald. Vi hørte lyden av dryppende furutrær, jeg var redd for at snøen skulle forsvinne, at alt skulle bli grått. Buksa var blitt våt på knærne, jeg var trøtt i hodet, jeg ville være inne, men skogen var et stort rom og dagen var lang og full av råtten snø.
Kvelden før hadde vi hugget juletre. Guddommen fant frem den fenomenale hodelykta Silva, han hentet kjelken fra garasjen, øksa, saga, vi kledde på oss og luntet etter ham på jakt etter en gran i furutrærnes rike. Hodelykta sendte veivende lyskorridorer foran oss i mørket. – Burde vi ikke gått i dagslys, sa vi. – Jeg har sett meg ut et tre, sa guddommen. – Norges fineste tre, bare vent, det er rett her borte. Treet var ikke rett der borte, det måtte ha flyttet seg, eller blitt tatt, sikkert av gartneren, eller legen. – Dette kommer dere til å huske, sa guddommen. – Det er sånt det blir minner av! Vi klaget, surmulte, sakket akterut. Men så sto treet der, passe glissent og skakt.
Da vi kom hjem forsvant guddommen inn på badet for å sjekke juleølet. En diger dunk var plassert i badekaret, han rørte i det skvipete brygget med et kosteskaft, luktet, smakte, tilsatte sukker, humle, malt. Den søtladne lukta bredte seg i huset, ølet skulle modne før det ble tappet på flasker. – Dette er det beste brygget jeg noen gang har lagd! ropte guddommen. Han var god til å håpe. Sammenlignet med ham ble lengslene mine puslete og engstelige. Guddommen bygget opp til forløsning, satset høyt, skapte forventninger, han var ikke redd for å bli skuffet eller å skuffe. Kanskje det var gjeldsforsikringen, dersom håpet brast, ville balansen inntre.
Jeg reiste meg og dro i Joachim. – Bli med. Jeg skal levere pappas hyrdekostyme. Og øve piano. Kirka lå som en fremmed pyramide i skogen, døra var låst. Jeg lirket nøkkelen frem fra skjulestedet, vridde om låsen og lente meg mot den tunge døra. Det var mørkt i rommet, utenfor glassveggen foran alteret lyste snøen svakt opp. Jeg skrudde på lysbryterne, hele rommet endret seg. Jeg la hyrderekvisittene i sakristiet, krybben sto klar til julespillet ved siden av søppelsekken med halm, Marias blå kappe, hyrdestavene, klærne til landshøvdingen i Syria. Flygelet sto fremme på venstre side, det var et svart lite skip. Tangentene var kjølige og glatte, jeg gned fingrene, pustet dem varme, fant frem notene. Joachim stilte seg opp ved prekestolen, løftet Bibelen. Kvisten i pannebåndet veivet foran panna hans. – Det skjedde i de dager, leste han. – At det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.
Så gikk døren opp. Inn kom Viktor, hele stedets kjempemaskot. Viktor var enorm, sterk som en bjørn, godt voksen, men likevel et barn. Viktor bodde på institusjonen like ved og gikk turer på furumoene med innlagte pauser i hjemmene som hadde åpne dører. Ganske ofte satt han og rugget i sofaen uten at vi hadde merket at han kom. Han pleide å be om saft og kjeks. Nå var Viktor annerledes, han virket så sint, han skubbet to stoler overende og løp frem mot alteret, han løp som en stiv og ustø gamp, med veivende armer. Stemmen var fremmed, Viktor brølte, åååååååå! brølte han, åååååå! – Viktor, sa jeg, han hørte meg ikke. – Viktor! Han løp mot utgangen, vred om låsen i inngangsdøra før han forsvant inn i sakristiet og kom ut med en hyrdestav. Viktor gikk mot meg med staven hevet. – Viktor! Joachim ropte. Han tok tak i hyrdestaven, grep hånda til Viktor og holdt den fast. – Ikke vær lei deg, Viktor. – Jo! brølte Viktor. – Jeg er lei meg! Ingenting er som det skal være. Ingenting! Viktor satte seg på pinnestolen, de brede skuldrene ristet, hendene hans dekket hele ansiktet. – La meg være i fred, hulket han.
Joachim strøk ham over hodet. – Jeg er også lei meg, Viktor, de fleste er det. Så gikk han tilbake til prekestolen, kunnskapens gud bøyde seg over Bibelen, skrudde på mikrofonen og leste videre med altfor høy og susete mikrofonstemme mens pannebåndet gled nedover og indianerkvisten bikket. Jeg fikk ikke med meg noe særlig, jeg var for opptatt av Viktor, men da han nærmet seg slutten ba kunnskapens gud Viktor om å høre etter, han leste at gjeterne priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett. At alt var slik som det var blitt sagt dem.
En uke senere sto guddommen foran den julepyntede forsamlingen med hyrdestaven i hånden. Kirka var full, barna var invitert frem. Søsteren min satt i blå kappe ved krybben med Josef ved sin side. Guddommen nevnte ikke gjeldsforsikringen, han la fra seg hyrdestaven også. Han snakket om at hele verden er innskrevet i et manntall. Der alt er slik som det er blitt sagt. Jeg fulgte ikke så nøye med, jeg satt vel og lengtet. Jeg husker at jeg lurte på hvorfor Joachim drømte at jeg var mannlighetsgud når jeg var jente, hvorfor guddommen tegnet gjeldsforsikring, hva en insektgud gjør og om hele verden virkelig kan innskrives i et manntall. Der alt er slik som det blir sagt, og der hele verden kan nevnes ved navn.